Dristig om selvmord og sorg

Maria Kjos Fonn sirkler skarpt og nærgående inn hvordan ubearbeidet sorg etter en mor som tar livet av seg, kan innhente et menneske etter mange år. Medisinstudenten Margaret skal inn til sin første disseksjon. Bleke ansikter i køen av studenter før dørene åpnes og lukten av formalin stikker i nesa. På benken ligger liket av en gammel kvinne. Jeg-fortelleren Margaret er uberørt og melder seg som den første til å skjære. Hun skal jo bli kirurg som pappa, som bestefaren. Det ble klart allerede da hun som 9-åring, to år etter mammas selvmord, fikk et mikroskop av faren. Det var ikke et lekemikroskop.

Den døde kvinnens ansikt er dekket av et håndkle, men Margaret ser i et flash rosefarget hår og et lite smil, et minnebilde fra barndommen. Noe skjer, hun blir dårlig. Maria Kjos Fonn har imponert med sine modige og velskrevne historier fra de mørkere utkantene. Som i romanen «Heroin Chic» fra 2020, og i «Kinderwhore», som var hennes første roman etter at hun debuterte med den kritikerroste novellesamlingen «Dette har jeg aldri fortalt til noen», i 2014. Hun lar oss ikke i fred, heller ikke i høstens roman, som har kvaliteter som er gjenkjennelige.

«Margaret, er du i sorg» viser en kompetent litterær stemme som elegant blander lyriske og drømmeaktige sekvenser med variasjoner over kjente eventyr. Hun serverer treffsikre setninger av en type som frister til sitater: «Barn av selvmordere føler ikke avmakt, men makt», konkluderer jeg-fortelleren i romanens åpning, stemmen til en kvinne som kanskje prøver å holde smertefulle innsikter på avstand. Og som kan si med en type mørk ironi at «Selvmord er en kyndig oppdragelse. Du lærer å være stille, passe inn i ethvert rom, fordi du vet du når som helst kan gå ut».