Dra til helvete, «Glee»!

DRAMA/KOMEDIE/MUSIKAL

Dette har vi ventet lenge på: en skikkelig rockemusikal der vi får sjansen til å høre Catherine Zeta-Jones synge Twisted Sisters’ «We’re Not Gonna Take it», og se Tom Cruise som en gyllen rockegud.

Nei, vent. Sa jeg «ventet»? Jeg mente «fryktet». «Rock of Ages» oppfyller det meste man kan frykte av en filmmusikal, med et lydspor fullt av blytung metall fra tungvektere som Night Ranger, Foreigner og REO Speedwagon. Som deretter er filtrert gjennom en «Glee»-mentalitet, og framført av folk som er mer komfortabel med jazzhender enn med peke- og lillefinger i været. Adam Shankman har tidligere regissert John Waters-musikalen «Hairspray» og episoder av den demoniske TV-serien «Glee». Det sier alt du trenger å vite for å ferske hvor dypt musikalsjangeren har sunket de siste årene - og om «Rock of Ages» er noe for deg.

Vi befinner oss i Los Angeles anno 1987, der den troskyldige blondinen Sherrie (Julianne Hough, fra nyinnspillingen av «Footloose») akkurat har kommet ut av Greyhound-bussen fra Oklahoma med en kasse full av LP-plater og hodet fullt av drømmer om å bli en artist. Etter å ha blitt frastjålet hele platesamlingen blir hun kjent med bartenderen Drew (Diego Boneta), som selv har ambisjoner om å bli rockestjerne. En montasjesekvens med homogenisert puddelrock senere, er de to forelsket. Han ordner henne jobb som servitør på Sunset Strip-rockeklubben The Burbon Room - som drives av den aldrende rockeren Dennis (Alec Baldwin) og hans makker Lonny (Russell Brand). Klubben er i ferd med å gå konkurs takket være et iltert skattekrav, og det eneste som kan redde dem fra ruin er en konsert med rockeguden Stacee Jaxx (Tom Cruise). Et dekadent, dypt ustabilt oppsamlingsheat av rockeklisjeer - med egen sjimpanse i diktator-uniform og superslesk manager (Paul Giamatti).

I mellomtiden prøver borgermesterens forknytte kone Patricia Whitmore (Catherine Zeta-Jones) å få stengt hele Burbon Room. Det i et korstog for å renske USA kjemisk fri for den sataniske, syndige fysjom-musikken som vekker så forbudte følelser i henne. Sistnevnte er en temmelig treffsikker parodi på det puritanske rivjernet Tipper Gore (kona til Al), som gjorde omtrent det samme i virkeligheten med sin «Parents Music Resource Center»-pressgruppe på slutten av åttitallet. «Rock of Ages» er et bra bevis på at Tipper til slutt vant kampen mot rocken. En åleglatt tøysegutt-musikal som ikke er direkte smertefull, men fortsatt fryktelig feilslått. Fans av teatermusikalen vil muligens reagere på at historien er drastisk forandret, og har blitt enda mer familievennlig - mens resten av oss kan være forundret over at sangnumrene i filmen er så klossete koreografert, dårlig redigert og iscenesatt med en total mangel på oppfinnsomhet.

For all del, «Rock of Ages» har sine sporadiske gleder. Alec Baldwin er artig og Russell Brand improviserer fram et par vittige replikker - men det store lyspunktet her er faktisk Tom Cruise. Han angriper rollen som rockeidolet Stacee Jaxx med det samme disiplinerte stålfokuset som kjennetegner det meste han gjør. Jeg har aldri hørt Cruise synge før, men fyren har faktisk en skikkelig bra sangstemme, og fikser Axl Rose-poseringen med en blanding av innøvd flittighet, eksentrisk galskap og undertrykket raseri. Dette er en interessant og kompleks rolletolkning som hører hjemme i en mye bedre film. Jaxx er bare en bifigur i denne historien, og Cruise står i fare for å dytte hele «Rock of Ages» ut av sin forutsigbare akse. Si hva du vil om Cruise, han gjør i alle fall ikke noe halvhjertet. Men så har vi resten av «Rock of Ages»: en grov fornærmelse mot alt som er i nærheten av å rocke, og en bra oppsummering av det verste innen powerballader og FM-puddelpop. Selv vokste jeg opp med noe av denne musikken, men krympet meg fortsatt skikkelig i kinosetet. Disse låtene rocket ikke særlig hardt i utgangspunktet, men sånn som de behandles i «Rock of Ages» kunne de like gjerne ha vært komponert av den onde hagegnomen Andrew Lloyd Webber.

Personlig føler jeg at denne «Glee»-fiseringen av musikkarven vår er en kreftsvulst på hele popkulturen; en ondsinnet utvekst som forvandler alt som en gang betydde noe for oss til sjelløst, glatt, uvesentlig, utvannet, veikt sukkerspinn. Ikke rart vi har fostret opp en generasjon som drømmer om å være med på «Idol», forveksler Lady Gaga med en seriøs artist, og tror at Starships «We Built This City» representerer toppen av åttitallets rockemusikk. Det er bare et tidsspørsmål før vi får en «grunge»-musikal der Kurt Cobain vil bli spilt av en åleglatt spradebasse med dødt smil, fønet hår og jazzhender - mens «Come as You Are» blir forvandlet til et pastellfarget allsangnummer med lystig dans og glitterkanoner.