Dobbeltspill med høy puls i «Blodsbrødre»

Det er gode tider for de av oss som liker gangsterserier. Ikke før har NRK lansert «Flus» og TV 2 «Kids In Crime», før sistnevnte kanal slår til igjen. I det som er blitt et samarbeid med Netflix kommer de med «Blodsbrødre», en Oslo-noir i stil med svenske «Snabba Cash», men som heller ikke går av veien for å hinte til filmklassikere som franske «Hatet» eller en serie som «The Wire» i måten politi og kriminelle vikles inn i hverandre.

Serieskaper Ole Endresen («Lilyhammer», «Young Wallander») legger med andre ord lista høyt, bruker Oslos bybilder, arkitektur og gater for alt det er verdt, og lander etter en noe seig start med spenning, driv og fascinerende figurer, svært mange av de fremste spilt av amatører filmskaperne har hentet inn via såkalt «streetcasting», altså skuespillere hentet fra ulike miljøer for å kle rollene med autentisitet. Det fungerer overraskende godt i en serie hvor «typegalleriet» skal være vel så bærende som god skuespillerkunst.

«Blodsbrødre» er ikke bygget på svart humor, selv om den har et og annet tilløp. Den er heller ikke en kjapp og sjangerenergisk punchingball. Det er snarere et fortettet og mørkt drama som favner realismen og langsomt bygger seg opp i intensitet og dramatikk. Fremst i bildet er politibetjenten Moaz (Emir Zamwa) som overflyttes fra Oslo-politiets Enhet Vest for å bidra i spesialenheten Hubrogruppen i Enhet Øst. Hubros oppgave er å bekjempe de kriminelle gjengene som har utspring i Oslos østlige drabanter, og akkurat nå gjelder det Enemiez som står bak det meste av dopflyt i Oslos gater.