Disse artistene bør du se på Inferno

Inferno er årets hardeste eventyr, en Oslo-festival som gjør at påska går i svart fra skjærtorsdag av. Fra 6. til 9. april blir det fire dager med metal i alle sjatteringer fra scenene Rockefeller og John Dee, supplert med noen klubbscener i tillegg. Festivalen tjuvstarter for øvrig onsdag 5. april, da med plateselskapet Indies Label-kveld på Salt med blant andre In Vain.

Ved siden av konsertene er det en rekke andre aktiviteter for de harde hordene, som blant annet guidet tur med veteranen Anders Odden til stedene som har vært sentrale i Oslos beryktede black metal-historie. Verdt å se også under festivalen er Nasjonalbibliotekets store utstilling om norsk black metal.

Når det gjelder selve konsertene hadde mange sett fram mot konserten med det ukrainske bandet 1914, som måtte avlyse Inferno i fjor på grunn av Russlands invasjon av hjemlandet. Bare en snau uke før årets Inferno måtte bandet igjen innstille hele europaturneen. Årsaken forklares med at ukrainske myndigheter angivelig har sluttet å gi reisedispensasjon til mannlige artister, blant andre, som turnerer utenfor det krigsherjede hjemlandet. Grunnen skal være at flere har misbrukt muligheten ved å ikke returnere til hjemlandet etter at de har fått spille konserter som såkalte ambassadører for hjemlandet. Erstatter for 1914 blir Kristiansands brutale dødsmetall-veteraner Blood Red Throne.

Disse bandene anbefaler vi på Inferno 2023:

Emperor

Et av norsk svartmetalls virkelige grunnleggere, med en historie og et arsenal av kontroverser som gjør dem umulig å overse. I dag en trio i grunnmuren som spiller sporadiske og godt gjennomtenkte konserter med det for øya å holde bandnavnet og musikken i hevd. Opprinnelig dannet i 1991 med «Wrath Of The Tyrant» som den første oppsiktsvekkende demoen, fulgt av fire i dag ikoniske album, blant dem den egentlige debuten «In the Nightside Eclipse» (1994). Nå visste alle hva som skjedde to år før, i 1992, da medlemmer og nå eksmedlemmer av Emperor på ingen måte vek unna for handlingene som skulle gjøre norsk black metal beryktet verden over.

Emperors musikk står fjellstøtt, mens historien er grumsete. Med nåværende bandbesetning med Vegard Sverre Tveitan, bedre kjent som Ihsahn, samt Samoth og Trym Torson, bør dette bli en konsert verdt ventetiden. Ihsahn spilte for øvrig med sitt selvtitulerte prosjekt på både The Infernal Resurrection-presentasjonen til Inferno under gjenåpningen etter pandemien, og på Inferno i 2022. Nå er han tilbake i spissen for Emperor. Sist de spilte på Inferno resulterte det for øvrig i konsertalbumet «Live Inferno» (2009). (Rockefeller, torsdag 6. april)

Dold Vorde Ens Navn

Norske Dold Vorde Ens Navn ble til rundt 2019, men det er på ingen måte ynglinger det er snakk om. Premissene ble lagt av de gamle kompisene Haavard Jørgensen og Kai S. «Cerberus» Halvorsen, som fikk med seg Yusaf «Vicotnik» Parvez. Da vet vi at det er folk med fortid i Ulver, Ved Buens Ende, Dødheimsgard og andre banebrytende band fra et bredt metalfelt. Legg så til Øyvind Myrvoll fra Nidingr og kvartetten er intakt. Albumdebuten «Mørkere» bærer preg av Ulver-inspirasjonen, men denne gruppa er likevel noe for seg selv og med en vokal fra Vicotnik som er fengslende på en helt ny måte og store episke og svartladde melodiske strømninger i musikken. Et «superband» med umiddelbar kultstatus. (John Dee, lørdag 8. april)

Godflesh

Inferno skal ha kred for å ha booket bandet som mer enn noe fortjener betegnelsen industrimetallens gudfedre. I dag skal det mye til om flere enn gitarist/vokalist Justin Broadrick og bassist G.C. Green åpenbarer seg på scenen, om man da ser bort fra det knallharde materialet som ligger på tape, men slik har det vært i mange år nå. Opprinnelig grunnlagt av Broadrick og Green på begynnelsen av 1980-tallet, og med albumdebuten «Streetcleaner» (1989) etterfulgt av banebrytende plater som «Pure». Ble oppløst på 2000-tallet, men kom sammen igjen i 2010 og har utgitt tre album med «Post Self» (2017) som det siste og svært kritikerroste. Et nytt album er varslet til sommeren. Frenetisk gitarfeedback mot et industriell perkussivt bakteppe, kontant bass og et lydnivå som skriker vil være gjennomgangstonen når Birmingham-legendene inntar Rockefeller med sitt helt eget post metal-angrep. (Rockefeller, fredag 7. april)

Cannibal Corpse

Her snakker vi et legendarisk band som har gjort alt de har kunnet for å ikke bli spilt på radio eller blitt invitert til de store talkshowene. De tok inspirasjonen fra andre thrash- og dødmetallband som Slayer, Morbid Angel og Metallica til det ekstreme, ikke bare i bandnavnet men også med grove grafiske tekster og ditto opptredener. De ble dannet I 1988, og allerede på de tidligste skivene «Butchered at Birth» (1991) og «Tomb of the Mutilated» (1992) ble det klart hva de var lagd av.; Mye turbulens innad i bandet og utskiftninger hører med til historien, men likevel har de en solid fanskare som ynder å skryte av at bandet er blitt forbudt en rekkes steder, som blant annet i Tyskland og Australia. Husrene er de aldri blitt, selv om de har fått en stødig besetning og slått seg ned i varmen i Florida, noe albumet «Violence Unimagined» viste nå for et par år siden. Litt berømte ble de også etter å ha fått en scene i Jim Carrey-filmen «Pet Detective» og blitt forfulgt av amerikanske sensurmyndigheter i en årrekke. Forvent et rent eventyr av det groveste slaget. (Rockefeller, torsdag 6. april)

Elder

Opprinnelig en trio fra Massachusetts i USA som har gjort det til et varemerke å bende metalsjangeren med doom, psychedelica og stonerbeslektet tyngde. Har utgitt seks album (og en rekke EP-er) hvorav «Innate Passage» er det siste. Det kom i kjølvannet av split-EP-en «Omen» med tyske Kadaver under pandemiårene, som en påminnelse om at Elder-frontmann Nick DiSalvo og halve bandet med noen grunnleggende utskiftninger de siste årene har gjort Berlin til en permanent base. Ikke blant de hardeste på Inferno, men definitivt blant de mest respekterte og innovative. (Rockefeller, søndag 9. april)

Lili Refrain

Vanskelig å si hva man får live når det gjelder Roma-baserte Lily Refrain, men at hun har turnert med Heilung burde si sitt om «showet». Soloartisten som etablerte seg i 2007 og har utgitt en håndfull album, gjør alt selv også på scenen, med gitaren som hovedinstrument og med en rekke andre instrumenter, ikke minst perkussive, spilt live på virtuost vis over elektroniske loops. Samtidig vil hun trolig blende med vokalen som er dels strupesang og dels vanlig vokal hvor hun strekker seg over flere oktaver, eller som det er blitt sagt, en mellomting av Anna Von Hausswolf og Swans. (John Dee, fredag 7. april)

Nervosa

På en mannsdominert festival finnes også et rent kvinneband, den brasilianske kvartetten Nervosa. Bandet ble dannet i Sao Paolo i 2010, men av den besetningen er det kun gitarist og nåværende hovedvokalist Prika Amaral igjen etter at bandet i to omganger har blitt redefinert. Sist nå så sent som for noen uker siden, da to nye medlemmer kom til på bass og trommer. Helena Kotina på gitar kom inn i 2021. Hva det ferske musikerbyttet innebærer for Inferno-konserten er ikke godt å si, men gamle bragder og fire gode album i bagasjen burde borge for en viss kvalitet. Nylig ga de ut en ny singel, «Endless Ambition», så det burde ikke være noe i veien med pågangsmotet. (John Dee, torsdag 6. april)

Wolves In The Throne Room

Om norsk svartmetall var inspirert av mørke, bunnfrosne og nedsnødde skoger, kommer Wolves In The Throne Room som et noe mildere og episk svar fra skogene i staten Washington, heller ikke de så milde som de kan virke som. Grunnlagt av brødrene Aaron (vokal, gitar) og Nathan Weaver (bass, trommer) i 2002 var de noe helt annet og langt grimmere enn det meste av Olympia- og Seattle-musikken, som i stor grad handlet om grunge. Brødrene var snarere et flerrende grin fra de skogkledde åsene og med black metal som kjerne. Utvidet til trio er de blant sjangerens mest innflytelsesrike, selv om de kanskje ikke lenger er så innovative som de var, men noen store plater og et atmosfærisk sus av det uendelige har de med seg når de inntar Inferno. (Rockefeller, fredag 7. april)

Stormruler

Detne relativt nye duoen bør være verdt å stå tidlig opp for å se, på ettermiddagskonsert 13.45 på Vaterland. En duo i utgangspunktet som kom med et brøl ut av St. Louis i Missouri med tung forankring i black metal spilt med melodisk teft og nådeløs styrke. Nådeløs er også Jason Asberrys vokal, et regelrett skrik fra underverdenen. Han spiller også gitar og bass i studiosammenheng, mens trommeslager Jesse Shobel slår hardere og bedre enn de aller fleste i sjangeren. Inferno-konserten blir en forsmak på duoens massive turné senere denne våren sammen med blant andre Borknagar. Sjekk gjerne ut sisteutgivelsen «Sacred Rites & Black Magick» og legg turen om Vaterland. (Vaterland, torsdag 6. april)

Abbath

Bandet til tidligere Immortal-medlem Olve «Abbath Doom Occulta» er en headliner verdt å få med seg under Inferno. Fjorårets konsert på Tons of Rock var en maktdemonstrasjon fra en frontmann som gjør sjangeren til sin egen og et band som er så tettspilt at det gnistrer av ondskap og sylskarpe iskrystaller. Men Abbath er også den fremste når det kommer til å punktere selvhøytideligheten som ikke sjelden preger black metal- sjangeren. Med snerrende glis og obskøne gester skaper han humor som fansen vet å sette pris på, og som gjør en konsert med Abbath til en opplevelse av de sjeldne. (Rockefeller, søndag 9. april)

Feleth

Feleth har fått et utakknemlig tidspunkt å spille på, for denne grimme dødmetalpakken fra Alta hører hjemme på svarte natta og ikke på lyse ettermiddagen. Men de som har sett dem før vet at de gjør jobben usedvanlig godt uansett hvor og når de spiller. Med albumet «Depravity» fikk de en god start, og de overbeviste stort først med konserten på Tons of Rock i fjor, den de vant i det store lotteriet om festivalens siste plass på plakaten. Vi så dem også på Bylarm på en langt mer intim klubb, og kan love at om de er noe i nærheten av det samme på Vaterland blir det en konsert av det både brutale og intellektuelle slaget. For Feleth kommer ikke med tomme fraser i tekstene heller. Ta for eksempel låten «USA» fra andreskiva «Divine Blight» som kom i november. Her tar de et ramsalt oppgjør med uretten som urfolksgrupper i store deler av verden har lidd under. Som i USA. Videre trekker de parallellen til fornorskning og fordrivelse av samene her i Norge, et annet urfolk som har måttet kjempe for rettighetene sine. (Vaterland, fredag 7. april)

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen