Dette er ikke kunst for pyser

Jeg har opplevd det minst én gang før: At jeg kommer til en utstilling med en kjent kunstner (i hvert fall i kunstnerkretser) som jeg i utgangspunktet ikke har særlig entusiasme for, og så får utstillingen meg til å forandre mening. Da Bjørn Carlsen stilte ut på Astrup Fearnley-museet i år 2000, hadde jeg ikke så veldig store forventninger. «Men se, undrenes tid er ikke forbi. Det har falt noen skjell fra mine øyne.» … skrev jeg i VG den gangen. Det samme kunne jeg skrevet nå og.

Amerikanske Carroll Dunham (født 1949) nyter høy status i kunstfeltet. Men jeg har altså slitt med å like kunsten hans, enten det er de fragmenterte formene eller den overdrevne eksponeringen av både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer. De direkte skildringene gjør at dette ikke er kunst for pyser.

Så hvorfor liker jeg det nå? Svaret ligger i det at Nasjonalmuseet viser grafikken hans i full bredde. Da ser jeg at de ulike uttrykkene og sjokkeffektene er del av en større kunstnerisk utforsking. Jeg ser at bildene, uavhengig av hvor ulike de er, inngår i en større sammenheng. Dermed blir ikke de seksuelt ladede bildene så provoserende som når de vises alene. Nå inngår de i en sammenheng der nakenhet og kjønnsorganer (primært peniser) har en klar funksjon. For eksempel i «Brytere»-serien, der nakenheten er betinget av behovet for å studere kroppen i uvante posisjoner. At han holder et høyt kvalitetsnivå gjennom hele produksjonen bidrar også til at min interesse stiger. Og hans fascinasjon for serier speiler hans nyskapende kvaliteter: Skal du utvikle noe nytt, må du (oftest) prøve om og om igjen.