Det ulmer under «Faderen», men eksplosjonen uteblir

Ild og vann sammen må ende i eksplosjon, sier pastoren i «Faderen» etter at ekteskapsfeiden mellom Rittmesteren Adolf og Laura topper seg med det rene drapsforsøket. Men ild og vann har også den effekten at vannet gjerne slukker de hissige glørne i en utåndende fresing. I «Faderen» på Det Norske Teatret er det mer vann enn ild, og intensiteten blir aldri så truende som den kunne blitt.

Hvor relevant er August Strindbergs «Faderen» i dag? Med tanke på tematikken kan stykket fortsatt leses som et overraskende aktuelt apropos til debattene rundt likestilling, mannens utdaterte rolle som forsørgerperson, menns plassering i selvmordsstatistikken og hvordan mange tradisjonssøkende menn blir en del av utenforskapet. Som hos rivalen Ibsen og hans «Gjengangere», som Strindberg går i dialog med, blir man slått over hvor moderne Strindberg var da han skrev «Faderen» i 1887, en tragedie som han selv betegnet som et sørgespill. Det lå også mye annet og personlig under Strindbergs krigssone av et kjønnsrolledrama, med Lauras hjerteløse renkespill som et mye brukt argument for Strindbergs kvinnefiendtlighet. Sentralt står også Strindbergs tydelige valg av side mellom religion og vitenskap, som nok var langt mer kontroversiell den gangen enn i dag.

Regissør Eirik Stubø har tatt noen klare valg i sin oppsetning av. Det fremste av dem er å la Strindberg selv føre ordet i en svært teksttro dramatisering, med kun få veloverveide strykninger i oversettelsen til Kristin Sørsdal. Nesten hele stykkets tekst får derfor utgjøre en uavbrutt åre av opparbeidet nag, sjalusi, mistro og maktkamp som helt fra starten gjør det klart at en av dem må gå under, slik Rittmesteren også erkjenner når alt er på det mørkeste, patetisk frådende over å ha lidd seg gjennom sytten års slaveri, som han sier det, for at Laura skulle få leve bekymringsløst. Laura på sin side har på det tidspunktet klargjort sine betingelser. Hun har, som hun sier, aldri møtt en mann uten å føle seg overlegen.