Det osmanske riket: Har betydd mye mer for Europa enn det vi har lært

De nordiske landene har en svært forskjellig historie når det gjelder publikasjoner om Det osmanske riket. Sverige framhever seg. De har et generalkonsulat med et forskningsinstitutt i Istanbul, med et omfattende bibliotek og flere hundre titler fra perioden. Rommene og salene i Det Kungliga Slottet i Stockholm er tydelig påvirket av osmanske arkitekter, design og kunst. Det var kong Karl XII som påla arkitekten dette grepet. Kongen og tusen av hans menn oppholdt seg som gjester i Det osmanske riket hos sultan Ahmed III i fire år (!) etter svenskenes nederlag i Poltava i det nåværende Ukraina. At Karl XII aldri fikk sett Stockholms slott ferdig, skyldtes hans død under felttoget mot Norge i 1718.

Jan-Erik Smilden er mangeårige journalist og utenriksmedarbeider i Dagbladet, og også historiker. Hans «En kort introduksjon til det osmanske riket» er upretensiøs, som tittelen sier, og vil forhåpentligvis etter hvert inspirere til flere omfattende verk fra Smilden eller andre. Tross alt delte Norge og Sverige ambassade i Konstantinopel/Istanbul fram til 1905, i en periode da det var tett kontakt mellom Stockholm og Istanbul.

Smilden gir et oversiktlig riss av den kronologiske utviklingen – fra nomadefolkene, som etter hvert etablerte byer og sin egen stat. Etter slaget ved Manzikert i 1071, der den bysantinske hæren ble knust, vokste behovet for en samlet ledelse. Osman I (1258–1326) ble den første sultanen. De første hovedstedene ble lagt til byene Bursa og Edirne, nær Europa. Forfatteren viser hvor stort, omfattende og veldrevet dette riket var, da Konstantinopel ble erobret i 1453. Riket var slett ikke forbeholdt sunnimuslimer, men også jøder, sjiamuslimer og kristne minoriteter, som alle hadde det til felles at de var blitt forfulgt av korsfarerne, blant annet etter massakrene i Jerusalem i 1099 og i Konstantinopel i 1204. Disse menneskene var på flukt inntil Det osmanske riket ble til.