Det nødvendige rotet

– Her er det alltid rotete. Det er litt av nødvendighet, det hjelper meg å se koblinger.

Verkstedet til Hans Gerhard Meier er stappfullt av saker. Gamle kofferter, et dukkehode, fjert på boks, et utvalg hjemmelagde griller, bøker, og et uvisst antall bokser med ukjent innhold. Og en sykkelkino.

– En mobil kino!

Det er så mange ting som konkurrerer om oppmerksomheten, at det er vanskelig å vite hvor man skal hvile øynene. Men sykkelen med helt spesiell utrustning vinner.

– For at det skulle være mobilt, byttet jeg ut elektronikken med ny, som går på 12 volt strøm. Også måtte jeg 3D-printe en spole som drar reima inni der, viser Meier.

Vi er i kjelleren til huset som den kjente kunstneren Jens Hauglin og kona Liv Hauglin kjøpte en gang i tiden. Det er fortsatt kunstnere som leier plass her nede. En av dem er Meier, som nå fortsatt står og forklarer hvordan den mobile kinoen fungerer.

Han er universitetslektor ved institutt for design på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Fagområdet hans er interaksjonsdesign. Men han er også tegner. Og oppfinner. Og kunstner. En hel haug med betegnelser er tilknyttet navnet hans, og prosjektene spriker i alle retninger.

– Det er vanskelig å definere hva jeg er. Jeg har aldri opplevd å passe inn i noen bås. Før var man enten typograf eller designer, men med datamaskinen fikk man tilgang til verktøy på en annen måte. Jeg har kalt meg multimediedesigner tidligere. Det hadde en kul schwung før.

Men nå da? Hva skal jeg skrive at du er?

– Hvis jeg skal destillere det ned, det jeg holder på med? Da blir det lærer, kunstner, designer og maker.

«Maker». Enda en tittel. Engelsk sådan. Og en slags mellomposisjon, forteller han.

– En designer har oppdrag for kunder. En kunstner lager ting ut av eget hode først, og så blir det kanskje solgt. Mellom der er en maker. Ja, også kan jeg bygge kompliserte ting, men det er jo ikke som ingeniør.

Hverken Petter Smart eller Reodor Felgen

Fordi han finner opp så mye rart og annerledes, som verktøy du ikke visste at du trengte, blir han ofte kalt Fredrikstads Petter Smart. Han rynker litt på nesen når han blir spurt om det.

– Å, det. Jeg er ikke så glad i Petter Smart-tittelen. Eller Reodor Felgen, som jeg også er blitt kalt. Det er dumt at de benevnelsene brukes i Norge som en kuriositet. Vi er litt tilbake i en sånn tegneserietanke, men folk er jo så ulike!

Han identifiserer seg med andre makere, eller skapere som det kanskje kan oversettes til. Der går det i deling av 3D-printfiler på nett og digitale verktøy, ikke bare spikking og tape. Da passer det ikke helt med to litt rufsete tegneseriefigurer som maskoter for miljøet.

– Jeg treffer folk i maker-miljøet hvor jeg tenker «wow»! De driver med så mye forskjellige, men du kunne aldri gjetta det ut ifra hvordan de ser ut. Vi må kvitte oss med de forhistoriske tankene og figurene. Men igjen. Jeg kan jo skjønne hvor det kommer fra, for jeg gjør jo rare ting.

I grenselandet hvor behovet for smarte løsninger og kreativt uttrykk møtes, er altså der Meier og de andre makerne trives best. Og litt mellom det digitale og det analoge, da.

– Skapergleden betyr like mye som funksjonaliteten. Det jeg har lært ved å bygge sykkelkinoen, har jeg brukt når jeg har laget andre ting. Jeg har vært stor fan av digital utvikling, men så er jeg også utrolig glad i det analoge. Det beste er å ha noe på dataen, og så fullføre det med henda. Det er et behov mange kreative har tror jeg, for det er åpenbart mange fysiske løsninger. Det blir en retur til det analoge og taktile når det er mulig.

Meiers halvdigitale metode

Meiers hode og hender fungerer godt sammen. I all den kreative skaperkraften, omringet av overfylte hyller og hjemmemekka verktøy, bor det også en tenker. Internett og det digitale gjør at nærmest alt blir mulig, men man er også mer «der ute», sårbar.

– Kreativitet består også av feiling. Men nå er det som at vi utdanner vettskremte unge, som ikke tør å feile. Det første er jo ikke det beste, sant?

– Det gjelder å bare prøve, begynne et sted. Jeg får mye igjen av å vise frem underveis, fortelle hva som er greia, og få tilbakemelding. Man må ikke bli nedslått av at en idé er gjort før heller. Det er gjennomføringa som tross alt er alfa og omega.

Han har alltid vært glad i å lage ting. Alltid hatt hodet fullt av prosjekter. Da han vokste opp på 70-tallet, var det vanlig å ha små verksteder i kjelleren. Lage det man ikke fikk kjøpt. På 80-tallet kom det «flashy og fargerikt» i lange baner fra USA, og det var ikke like attraktivt å bygge selv lenger. Men det visket ikke ut Meiers glede for å skape.

– Jeg lærte meg å sveise i verkstedene på Arkitektur- og designhøgskolen. Det skal liksom være så fremmed og vanskelig, men det er superenkelt. Ja, det er vanskelig å få det vakkert og pent i sveis, men det er som en limpistol for voksne.

Han stupte med hodet først inn i 3D-printverdenen da den kom, digitalt omgjengelig som han er.

– Det er fantastisk spennende! Det finnes jo en motstand mot det, noen kaller det for et leketøy, og mener det ikke er bra nok. Men det er jeg overbevist om at det er! Det er fascinerende at man kan dekke et nisjebehov. Dersom noe trengs, kan det lages uten å måtte masseprodusere det. Og det er billigere. Og det er jo plast, men det er et miljøperspektiv her. Det må ikke produseres i massevis for at det skal dekke et behov. Man kan kjøpe en print-fil.

Kreativ i hver krik og krok

Han underviser, holder foredrag, legger ut det han lager på internett. I sommer har han vært med på Fredrikstad kommunes sommerskole og frydet barn og unge med gjør-det-selv-aktiviteter. Han satt også på Stortorvet og tegnet folks drømmer for byutvikling i Fredrikstad. Han er over alt, og med alt mulig.

Og gjerne i verkstedet.

– Altså det har jo vært utrolig kjipt med korona, men så har jeg til gjengjeld hatt dette her, 500 meter unna der jeg bor. Det siste året har jeg vært her hver dag. Jeg får stadig litt kjeft hjemmefra. Jeg sier «går tur med hunden, jeg!» også blir jeg borte i to timer, fordi jeg er her.

Det hjelper ikke alltid å flytte kroppen ut av verkstedet heller, for hodet er alltid med hvor enn han går.

– Noen ganger føler jeg at det nesten er en slags forbannelse. Jeg klarer aldri ta helt fri. Og det er ikke sånn at jeg kommer på gode ideer hele tiden, men de er mange. Det kan være litt slitsomt. Hvor enn jeg går ser jeg noe som kunne vært bedre, finere, annerledes, noe jeg kan lage en egen vri på.

Under koronaåret har han undervist fra hjemmekontoret, som også er i verkstedet. For studentene som har sett Meier gjennom dataskjermen, har det heller ikke manglet på blikkfang. Som for eksempel romdrakten, eller tøyhunden Laika.

– Det gjelder å skru det opp noen hakk så det ikke blir uengasjerende! Jeg har fått tilbakemeldinger fra studentene om at det har vært morsomt og at de har fått masse igjen for det.

Han skjønner at det ikke er bare-bare for lærere heller. Og kanskje burde de også fått tilsendt en green screen hver, så de kan ha morsomme bakgrunner i den digitale undervisninga. Leke litt. Gi litt slipp på alvoret.

– Jeg undres over det, at alvor liksom skal være veien til det riktige. Den seriøsiteten, det er rart. Det er sikkert fordi jeg ligger på den andre ytterkanten, men det er paradoksalt når de snakker om mental helse, at man skal le og leve. Og så er det ikke sånn i realiteten. Man skal ha det moro bare i visse sammenhenger, men jeg synes det burde kunne gjøres overalt.

Ylva Lie Bjerke

Journalist