Det er bare å la seg rive med i en verden av drømmer, refleksjoner og store musikalske øyeblikk

Man vet heldigvis aldri helt hva man får når man setter på et nytt album med Jenny Hval. Det eneste man vet med en viss sikkerhet er at man ikke vil bli skuffet, og like sikkert vet man at man alltid blir utfordret. Det gjelder også når hun er på sitt mest tilgjengelige, som på «Classic Objects», en åpenbar popplate og en samling låter som sjangermessig kunne vært betegnet som «klassiske objekter». Likevel inneholder også dette albumet, det sjette utgitt under eget navn, nok av buffere, kompleksitet og skrubbsårframkallende partier til at materien blir levende og betydelig utover det rent medrivende. At albumet lanseres med konsert på nye Munch i Bjørvika framstår som helt naturlig.

«Classic Objects» er dessuten Hvals første utgivelse på det britiske selskapet 4AD, legendarisk for sine mange artister i det utvidede indielandskapet hvor pur pop møter kunstmusikken. En låt som «Jupiter» fra «Classic Objects», bare for å nevne en til å begynne med, illustrerer i så måte dette spennet perfekt, fra det nynnende og lette, til det dronende og mektige og – akkurat som teksten – assosiasjonspreget. Konklusjonen er illustrerende i seg selv: «Sometimes art is more real, more evil/Just lonelier/Just so lonely». I den grad 4AD-kontrakten har hatt noen større innflytelse på resultatet har det med produksjonen å gjøre. Om den ikke nødvendigvis er større enn den har vært tidligere, er den hakket mer gjennomarbeidet og fullendt, uten at det har gått ut over musikkens iboende spontanitet og dybde.

Duoen Lost Girls