Derfor er Liv Ullmann den største

Liv Ullmann (83) har mottatt Æres-Oscar etter et langt liv i filmen og kunstens tjeneste, et liv bygd av den typen drømmer som bare et fåtall mennesker ser gå i oppfyllelse. Større enn drømmene er imidlertid det harde og engasjerte arbeidet hun har nedlagt som en av verdens mest markante skuespillere i kunstneriske dramaer, og som regissør med en unik evne til å bringe de emosjonelle nyansene til overflaten gjennom en forståelse av skuespillerens rolle i filmkunsten. I tillegg kommer motgangen hun i enkelte perioder har måttet takle både kunstnerisk og som offentlig person.

I Norge har vi ikke alltid maktet å verdsette henne som den størrelsen Liv Ullmann var og fortsatt er. Hun debuterte på film i Edith Carlmars «Fjols til fjells», men før møtet med Ingmar Bergman skulle hun bli mest kjent her hjemme for tolkningen av den humørsyke tenåringen Gerd i Carlmars «Ung flukt» (1959), en på alle måter vågal film etter datidens standard. Arbeidet med Carlmar må ha vært en god skole, og snart satt den nokså ukjente Liv Ullmann og stjernen Bibi Andersson på hver sin side av en av Sveriges mest berømte menn, Ingmar Bergman som hadde tjue filmer bak seg allerede. Et tilfeldig møte på gaten førte til en hovedrolle i «Persona», starten på en ny gullalder for Bergman og hyllet som en av hans mest komplekse filmer. Med filmen kom bekreftelsen på at regissøren og den 20 år yngre norske hovedrollen var et par. De skilte seg på hver sin kant og flyttet sammen på Fårö.

Resten er historie. Ullmann ble verdenskjent gjennom Ingmar Bergman og de i alt ti filmene de skulle lage sammen, fra «Persona» (1966) til «Sarabande» (2003). Mellom dem blant andre «Vargtimmen», «Hviskninger og rop», «Ansikt til ansikt», «Høstsonaten» og ikke minst «Scener fra et ekteskap», filmer med motspillere som Max von Sydow og Erland Josephson. I fem tiår har navnet hennes vært uløselig knyttet til Bergmans. Hun har selv yndet å fortelle at hun var Ingvar Bergmans «stradivarius», og det er selvsagt en sannhet i dette. Men hun mottar ikke en Æres-Oscar bare fordi hun har spilt i noen av den svenske demonregissørens fremste filmer. Hun får den fordi hun utover den plattformen Bergman ga henne definerte sin egen karriere, sitt eget liv i kunsten, sin egen bane av selvvalgte nedturer og lysende kunstneriske oppturer også som regissør. «Fortrolige samtaler» er et lite mesterverk, basert på et manus av Bergman men med Ullmanns bumerke, sterkere enn Bergman selv kunne satt det. «Trolösa» ble fortjent tatt ut til Cannes, og «Miss Julie» er en underkjent filmatisering av Strindbergs drama hvor Jessica Chastain levendegjorde en rolle som Ullmann selv alltid ønsket å spille.