Denne oppsetningen av «Pinocchio» er ikke for de lettskremte

Jeg er sikker på at de aller fleste, både barn, ungdom og voksne i ulike generasjoner, får noen ganske tydelige bilder i hodet når de hører navnet Pinocchio. Det er Disneys julekavalkade, ikke sant? Med den drømmende Timmy Gresshoppe som synger «When You Wish Upon a Star» og en skranglete marionettedokke som prøver å danse uten at noen tråder holder ham. Den nye teaterversjonen av Carlo Collodis fortelling «Pinocchio» er blitt noe ganske annet. Her snakker vi mørk materie og skumle typer. Og ideen er ikke dum, men resultatet er blitt altfor uhåndgripelig til at det fenger.

På Rommen scene i Groruddalen har regissør Øyvind Osmo Eriksen dramatisert og iscenesatt en «Pinocchio» for ungdom fra tolv år og oppover, hvor den opprinnelige fortellingens undertoner blåses opp og blir de viktigste drivkreftene i det som skjer på scenen. Scenerommet ligger for det meste i mørke, det er sparsomt dekorert, og det er lys, røyk og karakterer som får være definerende for rommet. Og fra det øyeblikket dokke-gutten Pinocchio (Fabian Svegaard Tapia) ramler inn på scenen gjennom et sceneteppe til sin stolte far Gepetto (Pål Christian Eggen), er han kastet ut i et mørke som det kan synes vanskelig for ham å komme seg ut av. For mens Gepetto vil at dokke-sønnen skal gå på skole, bytter Pinocchio en lesebok mot en billett til et teatershow, og fra da av er han på en reise nærmere skråplanet enn de skrå bredder for å si det sånn. Pinocchio treffer en rev og en katt (Gaute A.A. Cudjoe og Peiman Azizpour) som vil lure ham for penger, det trekkes en kniv, en blodig kokk dukker opp, og det virker som om døden lurer rundt hver eneste sving. Men det finnes et håp, en fe, eller en jente med blått hår (Kaia Varjord).

Fordi scenerommet er så tomt, er det vanskelig å vite hva slags univers vi egentlig befinner oss i her. Karakterene er heller ikke helt tydelige; katten og reven ser mest ut som et par røvere, en fugl ser ut som en hvitkledd disco-konge, og jenta med det blå håret er gjennomgående en uklar skikkelse. Er hun levende eller død, for eksempel? Dermed er det vanskelig å leve seg inn i denne fortellingen. Det virker mest som den foregår på et symbolsk eller metaforisk plan, og jeg er usikker på om en tolvåring får helt taket på dette her når jeg ikke gjør det som voksen.