Denne gangen bommer Billy the Kid

Dette kan gå utover renommeet vårt, sier en av de fem Billy the Kid-skuespillerne på et tidspunkt under framføringen av «Billy the Kids samla verk». Nei Andrine Sæther, det skal heldigvis mer til enn som så. Likevel blir denne setningen hengende igjen. Nationaltheatrets oppsetning på Torshovteatret av Michael Ondaatjes fablerier rundt myten om den beryktede revolvermannen, er et bomskudd så godt som noe. Like dørgende kjedelig som vesentlig.

«Billy the Kids samla verk» er et stykke som på papiret framstår som absurd spennende. Utgangspunktet er originalt, all den tid vi lever i en tid hvor de nostalgiske fantasiene rundt den såkalte «ville vesten» i og etter nybyggertiden i USA på et vis falmer. Samtidig kunne en kunstnerisk bearbeidelse av en notorisk drapsmann og storsjarmør som fikk status som en antihelt i den reneste Robin Hood-stil, kanskje skape relevante forestillinger rundt den amerikanske virkeligheten av i dag, et land preget av vold, dyp splittelse, våpenromantisering og en inngrodd fascinasjon for den typen vigilanter som man kan si Billy the Kid og datidens revolvermenn – «guns for hire» – representerte.

Men nei, i Jonas Corell Petersens regi er «Billy the Kids samla verk» knapt mer enn en salig røre av en dysfunksjonell tekst, satt inn en langtrukken floke av repeterende virkemidler, først og fremst en diger klesfillehaug som dreier rundt og rundt. Skuespillernes entré er forutsigbar, men likevel fiks. Kleshaugen stabber og tråkker så de fem aktørene opp og ned på i et jevnt snublende og seigt tempo, som sliter ut både dem og oss. Når man har sluttet å håpe på at denne klesvasken av en scenografi skal ha en videre funksjon enn å bli tråkket på, er publikum like utslitt som de på scenen.