Den vonde fortellingen fra det moderne Norge

«Men så får du ikke lov til å leve». Denne setningen i Sumaya Jirde Ali bok fanger hele essensen av hva den handler om. «Et liv i redningsvest» er den tristeste fortellingen fra og om det moderne Norge jeg har lest på lang tid. Og samtidig ligger det en enorm styrke i måten den fortelles på, med en litterær skjønnhet over alt det vonde historien hennes rommer. Fordi Ali har poesiens kraft til å sette andre ord på hvordan hetsen, hatet og sjikanen hun er blitt utsatt for, bryter ned både sinn, kropp og selvbilde. «Det er smertefullt å anerkjenne at du så lenge levde i et mentalt og kroppslig goldt landskap, at du fra ung alder ble lært til å tro at det er dem som drukner deg som en dag vil rekke deg redningsvesten».

«Et liv i redningsvest. Dagboksopptegnelser om norsk rasisme» er Sumaya Jirde Alis nedtegnelser til seg selv, nærmest en dagbokroman med hennes yngre jeg som adressat. Hun kom til Norge og Bodø da hun var sju. Familien var somaliske flyktninger. Før hun var ute av tenårene hadde hun blitt en av de mest synlige aktørene i kampen mot rasisme og diskriminering, som skribent, feminist og samfunnsdebattant, og etter hvert dikter og dramatiker. Hun har brukt egne erfaringer til å stå opp for det hun tror på, med en stemme mange andre ikke har.

Hvor mye det har kostet, forsøker hun gjennom denne boken å fortelle til oss og til seg selv. Mens hun har stått i stormen, sier hun samtidig til sitt yngre jeg at hun skulle «ønske at du på dine egne og på så mange andres vegne tillot deg å uttrykke din frustrasjon, oppgitthet og sinne». Nå tar hun på et stille vis bladet fra munnen.