Den store, søte svenske popsynden

Helt siden Abba slo gjennom har nye svenske artister erobret verden med jevne mellomrom. Uansett hvor mye vi snakker om et oppsving i interessen for norsk musikk er det veldig langt igjen til svenske tilstander. Abba ble i tur og orden avløst av Roxette, Ace of Base, og alle hitlåtene til Max Martin. Hvor tar de det fra? Er det noen sammenheng mellom popmusikken og Volvo, IKEA eller Tetra-kartongen? Mest sistnevnte i så fall, i sin tilsynelatende enkelhet, men likevel et helt ualminnelig effektivt påfunn.

Avicii er bare den foreløpig siste i denne rekken. Vi kan være sikre på at han kommer til å bli etterfulgt av nye svensker med skamløs utnytting av popmusikkens virkemidler, men med en fantasi og et pågangsmot som er like uimotståelig på radio som på dansegulvene. Gjerne med små eksentriske trekk som skiller seg ut fra mengden. Avicii sauset alt fra folkesang til country, disco, house og bredbeint rock inn i miksen sin. Låtene tok publikum til euforiske høyder, men han avsluttet det første albumet sitt med en versjon av Antony & The Johnsons «Hope There's Someone». Her er det lett å høre en genuin kjærlighet til popmusikken, kombinert med en vilje til å ta den et lite skritt videre.

Les også: Familien om Avicii i åpent brev: – Han orket ikke mer. Han ville få fred

Svenske suksesser blir ofte forklart med industrielle modeller, gode bransjekontakter og stor eksportvilje, men det må være noe mer. Noe som handler om en usvikelig tro på pop, også i perioder med strenge krav til hva som er korrekt musikkpolitikk. Hvis jeg skal velge den beste låtene fra det nye århundret går jeg for «With Every Heartbeat» med Kleerup & Robyn. I den nydelige videoen er Robyn naturlig nok i hovedrollen, men vi ser også noen stiliserte glimt av den ensomme produsenten Kleerup i sitt studio, med et eksemplar av «Guilty»-albumet med Barbra Streisand og Barry Gibb på coveret strategisk plassert i landskapet. Det er her skillet mellom Norge og Sverige er størst: Man kan være så talentfull som helst, men likevel ha viljen til å offentlig anerkjenne inspirasjonen fra den mest skamløst fengende popmusikken. A-ha distanserte seg fra dette poplivet fra første stund.

Mye av den beste svenske popen begynner som en slags motkultur. Det var ikke bare lett å være Abba i den progg-dominerte offentligheten i Sverige på 70-tallet. Det er en myte at denne musikken alltid har vært uglesett av kritikere, men den har aldri vært innebegrepet på god smak heller. I det lange løp overlever denne musikken likevel det meste av de mer anerkjente retningene. Husk bare Ace of Base. Gruppa slo gjennom samtidig med grunge-omveltingen i rocken. Det var ikke mye tvil om hva som ble regnet som viktigst i 1993. Men i dag liker jeg å si at Ace of Base var både viktigere og bedre enn Nirvana, Soundgarden og Pearl Jam til sammen. Hvordan fikk de det til? – Vi svensker har et syngende språk. Kanskje vi øver oss i popmusikk mens vi snakker, sa Ace of Base, da jeg forsøkte å finne fram til suksessens kilde. Jeg tror vi skal se etter mer alminnelige forklaringer, der de forklarte om fascinasjonen for å høre på sjutommers singler (dette var altså 1993), oppdage datidens nye dansemusikk gjennom flinke DJ-er på klubbene, samt selvfølgelig de to jentene interesse for reggaerytmene.

Om Avicii: Musikken lever

Om jeg skal forsøke å spekulere enda litt til kan vi gå tilbake til 60-tallets Sven-Ingvars og Hootenany Singers, til og med Hep Stars, for å finne en sødmefylt lengsel i mange svenske sanger, både melodisk og tekstmessig, som i mindre grad har vært til stede i norsk musikk. Abba kom rett ut av denne tradisjonen i «S. O. S», den fortsatte i Roxettes «It Must Have Been Love», og er der fortsatt i Aviciis «Without You», selv om arrangementet er større og beaten mer bastant. Det ligger ofte en sår undertone i de fengende sangene, som en uimotståelig kontrast. Max Martins « ... Baby One More Time» (for Britney Spears) er en av de store festlåtene fra de siste 20 årene, men den handler ikke om å ta en pinne for landet, men å ha det veldig, veldig vondt. Om det ikke er stor lyrikk viser det i alle fall en godt utviklet fortellerevne. I svenske sanger på engelsk er innholdet ofte forenklet gjennom et fremmedspråk, men kanskje derfor enda lettere å forholde seg instinktivt.

Vi kunne tatt med Neneh Cherry også, men hun kommer fra en mer sofistikert britisk musikktradisjon. Det går an å høre at hun ikke er en del av den samme fortellingen som begynte med «hoogachaga»-versjonen av «Hooked On A Feeling» med Bjørn Skifs og Blue Swede i 1974. Siden har det på godt (og bare litt vondt) vært «The Final Countdown» med Europe, «Got To Get» med Rob’Raz og Leila K, «Cotton Eye Joe» med Rednex, «Boten Anna» med Basshunter, «Call on Me» med Eric Pryz, «Habits» med Tove Lo, «I Love It» med Icona Pop, «Lush Life» med Zara Larsson, og mye mer. Det aner meg at det bare kommer enda mer.

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen