Den som ler sist, ler best

Den som ler sist, ler best. Karin Hindsbo går fra lille Oslo til verdens mest populære museum for moderne kunst og samtidskunst. Å bli direktør for prestisjetunge Tate Modern må være ethvert museumsmenneskes drøm. Ansettelsen er ikke bare en triumf for Hindsbo, den gir også Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design en fjær i hatten. Utnevnelsen viser at Norges fremste kunstinstitusjon er blitt viktig internasjonalt, og at hva som skjer i Norge er blitt noe verden følger med på. Høyst sannsynlig ville ingen noen gang vurdert en av daværende Nasjonalgalleriets direktører til en slik stilling.

Hindsbos klatring på karrierestigen gjør også vurderingen av søkerne som ønsker å bli hennes etterfølger mer interessant. Det er uvisst hvem som skjuler seg bak de mange anonymiserte oppføringene på søkerlisten. Men det er interessant at norsk presse, i sin iver etter å få en norsk direktør, knapt nok har nevnt at Leevi Haapala, direktør for Kiasma, det finske nasjonalmuseets museum for samtidskunst, er blant søkerne. Jeg har tidligere kommentert at den som overtar som Nasjonalmuseets direktør «må kjenne norsk kunst-, arkitektur og designhistorie.» Sammen med Maaretta Jaukkuri har Haapala skrevet bok om den norske kunstneren Anne-Karin Furunes, så en viss kjennskap til norsk kunst kan man anta at han har. Fra informerte kilder omtales han som en ydmyk leder med store og brede kunnskaper, og som finne med dominerende naboer både i øst og vest har han tilsvarende nasjonal erfaring som nordmenn. Og han har nylig stått i en «kulturkrig» i Finland.

Uansett hvem Nasjonalmuseets styre ansetter som Hindsbos etterfølger, viser Haapalas søknad at museet er blitt et attraktivt ledd på karrierestigen for folk med internasjonale ledelsesambisjoner. Jeg tror det skal mye til at styret ansetter ham, men hvis de gjør det vil det bli spennende å følge museets utvikling videre. Ledelses- og kunstfaglig kompetanse har han i hvert fall nok av.