Den private folkekongen

Det handler om den moderne nasjonsbyggingen, om kongemakt, sorg, savn og den ensomme majesteten i dette tredje og siste bindet i forfatter Tore Rems biografi om Olav V, han som skulle bli folkekongen og det fremste symbolet på den nye velferdsstaten. «Ensom majestet 1946-1991» er også et innblikk i den private majestetens såre sfære, den som rommer alt det han selv helst så at forble liggende mellom Slottets hundre vegger, være seg romantiske rykter eller sin egen dysleksi. Noen av disse aspektene, som dysleksien, kom han framtidige biografer selv i forkjøpet, men uansett bidrar Rems detaljvirtuose penn til at bildet bak den smilende kongen, nasjonens «bestefar», utvides i rikt monn.

Det første bindet, «Den fremmede, 1903-194», handlet om Olavs opphav, ankomsten til Norge som 2-åring, barndommen og ungdomsårene – grundige betraktninger bygget på et enormt kildemateriale og Rems gode blikk for de hverdagslige detaljene og nitide observasjonene som gjør biografier som dette personlige selv når innsynet til den omskrevnes bevegelser og innerste tanker er svært begrenset.

Det andre bindet, «Krigeren», var avgrenset til krigsårene 1940–1945. Det gjør det naturlig nok tettpakket, med de til da mest dramatiske hendelsene i den daværende norske kronprinsens og den relativt unge nasjonens liv. Når vi når slutten av det tredje og avsluttende bindet er «den fremmede», dattersønnen av kongen av Storbritannia, for lengst blitt gjort «til den norskeste av de norske». Denne boken inneholder etterkrigsdramatikk, og det av en helt annen natur enn i årene som skildres i de foregående bindene. Nå handler om monarkiets rolle og forfatning, om tap av hans nærmeste, kronprinsesse Märtha og faren som Olav skal etterfølge på tronen. Det handler om hans tre voksne barn og deres livsvalg. Og det handler til sjuende og sist om kongsgjerningen. Om han som skal bli folkekongen, idrettskongen, kort sagt kongen på trikken som «velger seg folkets kår, i solidaritet med de mange», som under OPEC-krisen.