«Den lille prinsen»: Filosofi i sirkusmanesjen

Antoine de Saint-Exupérys bok «Den lille prinsen», som kom ut i 1943, er en av disse klassikerne som er så vanskelig å plassere. Hva slags fortelling har vi egentlig med å gjøre her? Fortellingen om den lille prinsen fra asteroide B612, som tar seg en tur til planeten Jorden, sies å være en barnebok, men abstraksjons- og refleksjonsnivået i fortellingen passer nok best for en seksten-sytten-åring. Det forhindrer ikke Nationaltheatret i å lage en barne- og familiefortelling av St Exuperys gamle historie. Og sannelig lykkes de ikke ganske godt også.

Det aller beste trikset regissør Kjersti Haugen og særlig hennes scenograf og kostymedesigner Leiko Fuseya har gjort med denne forestillingen, er å la den utspille seg i en gammel, slitt sirkusmanesje, som er laget til inne i Kanonhallen på Løren. Skuespillerne ser ut som de er medlemmer av en øst- eller sentraleuropeisk sirkustrupp, kledd i kostymer som er noen små eventyr i seg selv. Og jammen finnes det også både en akrobat (Eirin T. O. Goksøyr) og en dreven sjonglør (Frida O. Brinkmann) blant skuespillerne. Det visuelle uttrykket er helt klart noe av det sterkeste ved denne forestillingen, som også leker med lys og ulike lyskilder på veldig spennende måter. Her ser vi både kulørte lysslynger i taket som skifter farge, og små kuler med lysdioder inni, som skuespillerne leker med. Sirkusstemningen gjør den underlige fortellingen om den lille prinsen lettere å forstå som et eventyr og som et fenomen utenfor vår egentlige, hverdagslige verden.

Men en solid forestilling bæres ikke av det visuelle alene. Og i forkant av forestillingen er jeg mer enn litt spent på hvordan man har klart å formidle denne filosofiske og tidvis abstrakte fortellingen i et konkret teaterspråk. Der må jeg si at det har gått over all forventning. Det slår meg faktisk hvor teatral fortellingen egentlig er, tross sine mange merkelige filosofiske krumspring. Her får vi blant annet se hvordan en slange som har slukt en elefant ser ut, vi får se hvordan en fantasi-sau blir til, og i Eirin T. O. Goksøyrs akrobatiske lek i ringer og fløyelstau, får vi se prinsens egen rose leve, utfolde seg og vokse. Oversettelsen fra bok til scene har på mange måter gått veldig fint, og det er tydelig at man har tenkt en god del pedagogikk med tanke på å formidle dette på en mest mulig lettfattelig og underholdende måte.