Dem dansa og dem drikk: Vømmøl Spellemannslag er tilbake

Vømmøl Spellemannslag var en sensasjon i norsk musikkliv i 1974, da deres sanger om fagforeninger, sentralisering og kraftutbygging ble allemannseie. Videreføringen av konseptet i gruppa Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken hadde det samme utgangspunktet. Vømmøl var forankret i både norsk folkemusikk og arbeiderbevegelsen. Når gruppenavnet omsider blir tatt i bruk igjen, med plateutgivelse 1. mai, forventet vi kanskje en mer eksplisitt politisk snert?

Hans Rotmo fortalte oss senere at Vømmøl-verdenen var et sorgarbeid for utkantstrøkene, med nedlagt næringsliv og fraflytting, som et ledd i en ønsket utvikling, for vekst, velstand og effektivisering. – Jeg mener at den bærekraftige utviklingen varte fra bronsealderen og til rundt 1925, sa han, men tonet ned den politiske betydningen: – Vi hørte progressiv musikk fra hele verden, fra Bob Marley på Jamaica til Hoola Bandoola Band i Sverige. De hadde tre kjennetegn – sitt eget språk, nasjonal musikkhistorie og virkeligheten. Det viktigste med Vømmøl var ikke tekstene, men fornyelsen av slåttemusikken, syntes Rotmo.

Hans Rotmo har gjort litt av hvert i de femti årene som har gått siden vi først hørte Vømmøl Spellemannslag. Han fikk en ripe i lakken (ikke at musikkens hans har vært så godt lakkert at det gjør noe) med noen muslimfiendtlige tekster som også ble anklaget for å være rasistiske. Rotmo hadde laget frekke sanger om kristendommen før, han syntes kanskje det måtte være lov å slå andre veier også, men måten han gjorde det på var tvilsom. Han beklaget bare delvis, men har ikke gjentatt disse synspunktene senere.