De som vant stolleken

Man skal ha bodd under en stein om man ikke har fått med seg alt Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid – bedre kjent som Karpe – har oppnådd de siste årene. I tid regnet fra den arge politiske brannfakkelen «Heisann Montebello», til festivalturneen og de svimlende de ti konsertene i Oslo Spektrum nå i sommer og høst, en reise som vil få sin fortsettelse allerede neste år. Forfatter og journalist Yohan Shanmugaratnam har vært flue på veggen i Karpe-leiren i seks av de siste hektiske månedene. Det han har sett, samtalene han har ført og ordene han har hørt manifesterer seg nå i «Hjertet i to», historien om Karpes vei til Oslo Spektrum og bortenfor. Her dokumenterer og analyserer forfatteren Karpe og definisjonsmakten de besitter gjennom musikk og tekster, sosialt engasjement og prosjekter som man kanskje må hete Magdi for å tro fullt og helt på.

Det er ingen som tviler på at det meste Karpe gjør er planlagt ned til den minste detalj. Jo større de selv og Excel-arkene over logistikken er blitt, jo mer har de også sørget for å beholde all kontroll. Samtidig har Magdi og Chirag den siste tiden vist en stadig større vilje til å dra sceneteppet litt til side. De har gitt oss innblikk i både egne liv, tanker og den kunstneriske prosessen bak musikk, sceneshow, turneer og potensielt halsbrekkende prosjekter. Blant de siste er ikke minst oppbygningen av og arrangementene i Festiviteten-huset i Skien, og gjennomføringen av de ti konsertene de gjennomførte i Oslo Spektrum nå i august, en udiskutabel suksess uansett hvordan man velger å se det.

Det handler heller ikke bare om de to, men om det uvurderlige faste teamet rundt og nye krefter som danseensemblet Quick Style og gjeste musikere som Jonas Benyoub og Mira Thiruchelvam. Men Shanmugaratnam blikk går utover det interne. Styrken til «Hjertet i to» er hvordan han plasserer Karpe og det de formidler i en større samfunnsrelatert sammenheng så vel politisk som sosialt. Han ser omgivelsene med varme og kloke refleksjoner, som når han stiller spørsmål ved hvorfor en artist som Arif i motsetning til mange andre aldri blir omtalt som kunstner selv om han vitterlig er det.