De beste musikkfestivalene? Nei!

Festivalsesongen har allerede startet med Mablis i Stavanger og Miniøya i Oslo forrige helg. Denne helga var det Piknik i Parken i Oslo, denne uka et så godt som utsolgt OverOslo, og så går det slag i slag landet rundt til Granittrock på Grorud ei uke ut i september.

Sommeren handler igjen først og fremst om festivaler. Med fotball-VM som en mulig utfordrer hvert fjerde år. Hvor mange musikkfestivaler som finnes er vanskelig å tallfeste, men rundt 200 søkte offentlig festivalstøtte i fjor. Festivalene har status på linje med Reiseradioen, badestrender og kroneis. Alle steder med respekt for seg selv har en musikkfestival som hele sommeren dreier seg rundt.

Man er nesten blitt bortskjemt med festivalprogram. Norges største artister, og mange rimelig godt kjente utenlandske, kommer til alle kriker og kroker av landet. Med dette kommer også kåringene av de beste festivalene. Vi drev med sånt her i avisen også fram til for ti år siden, da vi innså at dette mest ble tøv.

I 2007 utnevnte vi Hove til Norges mest spennende festival, med navn som My Chemical Romance og The Killers øverst på programmet. Vi krangler fortsatt internt om hvem som hadde ansvaret for dette. Vi framhevet amerikanske Nellie McKays besøk på denne første Hovefestivalen som en av sommerens mest spennende bookinger. En artist med både sjarm og vidd, som burde nå et langt større publikum. Så fløy de henne inn fra USA spesielt for anledningen. Hun satt der i det evinnelige regnet og spilte for hundre mennesker. En vidunderlig gest til de spesielt interesserte, men festivalens økonomiansvarlige kan ikke ha vært begeistret. Det samme året ga vi Øya en god plass på lista, hovedsakelig for at de hadde både Amy Winehouse og Lily Allen på programmet. Ingen av dem kom til festivalen.

Mange av våre favorittfestivaler i disse kåringene hadde en tendens til å være steder vi ikke hadde vært, og heller aldri kom, siden flere av dem, enten de satset på store superstjerner eller små kulthelter, hadde en tendens til å gå konkurs veldig fort. Det er stor forskjell på hva som er et godt, kredibelt program, og en bærekraftig festival. Så dette driver vi ikke med lenger. Vi overlater sånt til våre konkurrenter.

Både Dagbladet og Aftenposten har den siste uke presentert sine oversikter over årets beste festivaler. Vurderingene preges av opplagte tilfeldigheter. Det tydeligste eksempelet på dette er at begge aviser har med Molde Jazzfestival på listene sine, mens jazzfestivalen på Kongsberg ikke er nevnt. Jeg kjenner begge disse festivalene rimelig godt, har vært der en lang rekke ganger, og kjenner også sommerens program. Som vi gjentatte ganger har skrevet i debatter om offentlige tildelinger til disse to: Det er veldig liten forskjell på dem. Sånn er det i år også. De har et bredt og godt utvalg av ordentlig jazz, både ny og gammel, men også brede publikumsfavoritter som vanskelig kan kalles jazz i det hele tatt. Di Derre spiller begge steder, men Kongsberg har både a-ha og Sting i tillegg. Hvordan man kommer til at Molde er mye bedre er vanskelig å forstå. Har noen i Aftenpostens eller Dagbladets panel i det hele tatt vært på én av, eller begge disse festivalene?

Kåringen av Norges beste festivaler var mye lettere før. Det kunne diskuteres om det skulle bli Quart eller Norwegian Wood, og noen hadde så vidt begynt å snakke sammen om å la Kalvøya gjenoppstå som Øya. Mange mer eller mindre gode forsøk på nye festivaler fant sted i resten av landet, men de gikk som regel fort konkurs. Jazzfestivalene hadde bare så vidt begynt å gi innpass for store popstjerner, og var fremdeles en egen verden for de fleste. Men i det nye århundret har antallet festivaler vokst og vokst. Mange har rukket å bli institusjoner. En forhåndskåring av de beste blir en vurdering av smak og behag. Skulle jeg laget ei sånn liste selv hadde ikke Tons of Rock i Halden neste uke vært med, fordi jeg er ikke spesielt interessert i metal. Mange metalinteresserte kan imidlertid komme til å like Tons of Rock bedre enn Førde Folkemusikkfestival. Aftenposten rangerer strandfesten Palmesus i Kristiansand høyere enn samtidsmusikken på Ultima i Oslo. Vi får bare tro at vurderingen er gjort av noen som kjenner begge festivalene.

For et par år siden startet vi festivalsesongen med å spørre den bereiste gruppa Kvelertak hvilken festival de synes er best. De har vært ute en sommerkveld før, og anbefalte Fres. En liten festival inne i Sognefjorden som gradvis har blitt større, som har et usedvanlig godt rykte, og i år presenterer Cezinando på toppen av plakaten. Fres er ikke med på oversiktene i Dagbladet og Aftenposten, der Øya kommer best ut av det – med Cezinando som hovedattraksjon.

Cezinando spiller også på en lang rekke andre festivaler i sommer. Dette pleide å være en fast innvending mot festivalsommeren, at mange artister går igjen landet rundt. Som om hipsterne i Oslo lar være å gå på Øya fordi Cezinando har åpnet festivalsesongen på Mablis i Stavanger to måneder i forveien. Dette er forresten en sympatisk utvikling i miljøet, at en stor festival som Øya tydeligvis ikke lenger krever at hovedattraksjonene deres skal holde seg unna alle andre steder, i den beste sesongen for å spille ute.

Nei, det eneste vi er fristet til å kåre, er en gruppe festivaler til årets dårligste: Der du må betale for tilgang til en betalingsløsning som gjør det mulig å betale for mat og drikke. En helt unødvendig ekstrautgift for publikum, en endelig indikasjon på at inntjening er blitt viktigere enn idealisme for musikkfestivalene. De beste festivalene, og Øya som er størst, klarer seg fint med helt vanlige betalingskort.

Den viktigste innvendingen mot forhåndskåringen av Norges beste festivaler kommer til slutt. En vurdering ved inngangen av sesongen kan på ingen måte ta hensyn til den aller viktigste trivelsesfaktoren, som vi kommer tilbake til år etter år: Været. Når sommeren er over får vi heller ta kontakt med Meteorologiske institutt, så skal vi fortelle hva som var årets beste festival.

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen