Danser med drager

Klar for en ny dose avhengighetsskapende fantasy fra Westeroos? HBO Max har spent dragevingene til bristepunktet i oppfølgeren til «Game of Thrones» (GoT), og mellom de giftige spissene, innpakket i blod, sex og visuelt slående tablåer, gjør de plass for et politisk og personlig renkespill som får selv tradisjonsrike politiske partier til å framstå som tafatte borettslagsstyrer. Det vi har fått se av den ti episoder lange førstesesongen innfrir og vel så det. Det er kvalmende vold innpakket i fløyel, og dragene, de flyr til manges lettelse allerede fra de første scenene. Likevel er det dialogen og de mange og saftige intrigene som er selve kjernen i «House of the Dragon».

Den nye serien fra GoT-universet lanseres akkurat idet konkurransen i strømmemarkedet tilspisser seg. Ikke bare serie mot serie, som mellom denne og den kommende «The Lord of the Rings»-serien, men også kanalene imellom hvor etablerte strukturer står for fall og nye konstellasjoner ser dagens lys. HBO Max og Discovery+ skal bli ett rike, men med «House of the Dragon» har de nå trolig en gullbillett som utløser både lojalitet og betalingsvilje blant fansen.

«House of the Dragon» er en forløper snarere enn en oppfølger, med en handling lagt knappe 200 år forut for begivenhetene som gjorde GoT til en av verdens største dramaserier. Og noen små «spoilere» må til for å avklare hva og hvem dette egentlig dreier seg om. Targaryen-slekten er på sitt mektigste, og kong Viserys I Targaryen regjerer over de sju rikene fra jerntronen. Men arverekken er truet. Kongeparet har en datter, den egenrådige Rhaenyra, men etter flere forsøk håper nå alle at dronningen skal føde en sønn. I en av seriens første virkelige gruoppvekkende scener skjønner vi fort at det håpet ikke skal innfris, og Viserys bryter tradisjonen ved å utpeke datteren til sin tronarving.