Danser med bekmørke bekjennelser fra Internett

Vi lever i en kultur der det å være åpen om seg selv, sitt privatliv og sine egne følelser for enkelte har blitt både livsstil og butikk. Sosiale medier og reality-TV har kanskje vært de største pådriverne til denne overdrevne åpenhetskulturen. Når man er på nett, er man sjelden så mange klikk eller sveip unna kvasipsykologiske dypdykk, personlige avsløringer eller høylytte følelsesutbrudd. I «Do Not Stand Too Close» har koreograf Hege Haagenrud tatt utgangspunkt i materiale hentet nettopp fra denne delen av vår kultur. Dette er dialoger og monologer hentet fra de mest desperate der ute, de som med blikket i kameraet sier «I really have a hard time», og som tenker at akkurat deres livskrise er den minst normale av alle. Men blir det interessant dansekunst av dette?

På mange måter ja, og på noen måter nei. Haagenrud er en koreograf som har jobbet mye med denne typen dokumentarisk materiale, og hun lykkes bedre denne gangen enn med forestillingen hun skapte for Nasjonalballetten i 2020 om Trump-tilhengere, «The Commoners». Det er i denne nye forestillingen veldig spennende å se hvordan hun får danserne til å formidle musikaliteten i det talte språket, og hvordan de ulike tekstutdragenes temperatur og kvalitet gjenspeiles i koreografien.

Koreografien realiseres av de tre danserne Marta L. Janowska, Lou Ditaranto og Alicia Kerrolf gjennom bevegelser med hoder, armer, hender og overkropp, og det er nærmest umulig for dem å komme for nært hverandre. Astad Stenerud-Jentofts kostymer er nemlig noen store, svarte kjoler. Og da snakker vi skikkelig store, med krinoliner under, som får kjolene til å stå ut fra kroppene og skape mye rom rundt hver danser. Ingen føtter synes, og når danserne beveger seg rundt i rommet, ser det ut som de ruller av gårde på hjul. Det skaper en litt morsom effekt, og gjør skikkelsene vi ser til noe midt mellom menneske og maskin. På hodet har danserne tettsittende svarte kyser, som skaper både anonymitet og strenghet.