Dansende kubist med eksplosiv kraft

«Dynamitt, dynamitt er det vi vil.» sa Thorvald Hellesens nære venn og kollega, Fernand Léger, om den dynamiske kunsten kubisten Hellesen og han selv laget. Uttalelsen falt i et intervju i avisen Tidens Tegn i forbindelse med utstillingen Hellesen viste på Tivoli i Kristiania i 1919. Det var hans første og eneste separatutstilling i Norge i hans levetid. Kritikerne var nådeløse. Resultatet var at han ble glemt.

Jeg vet ikke om jeg skal juble eller gråte. Det har tatt drøyt 40 år fra Steinar Gjessing (som nylig gikk hardt ut mot Nasjonalmuseets prioriteringer) i 1981 gjenoppdaget Thorvald Hellesen (1888–1937) med en vitenskapelig artikkel i tidsskriftet Kunst og Kultur, til han nå endelig blir presentert for publikum. Nasjonalmuseets store utstilling med den kubistiske pioneren er en visuell eksplosjon av glede som kan begeistre store og små. Han var en kunstner som lå i forkant av utviklingen, og han opererte i et Paris-miljø som kan karakteriseres som ett av de kunstnerisk mest nyskapende gjennom historien. Han var i vennekretsen til Picasso og andre av tidens fremste kunstnere, og han hadde en betydelig, sosial posisjon i et spennende miljø.

På den annen side er det jo bare trist at det måtte gå over hundre år før den briljante kunstneren fikk den oppmerksomheten han fortjener. Norsk offentlighet har brukt uendelig lang tid på å anerkjenne og like den kunsten som i begynnelsen av 1900-tallet snudde opp ned på den vanlige måten å se verden på. Anerkjennelsen burde kommet da Hellesen hadde utstillingen på Tivoli i 1919, men hovedstadens kritikere høvlet utstillingen ned.