Dampende hett ved ishavet

Ingeborg Arvolas romansuksess fra 2022, «Kniven i ilden», som også ga henne Brageprisen, har fått en oppfølger som byr på mange av kvalitetene som karakteriserte åpningsfortellingen. Kvaliteter som ikke først og fremst handler om heftige omfavnelser, men om Ingeborg Arvolas evne til å levendegjøre en særegen kultur og befolkning der oppe ved Norges yttergrense. Det handler om kvenfolket, finske innvandrere som kom til Finnmark lokket av det rike ishavsfisket. Men spenningen i fortellingen har dårligere vilkår i en tekst som tidvis oppleves unødig lang.

Fortellingen bæres fram av den underbart vakre Brita Caisa Seipajærvi og hennes kjærlighet til den gifte bonden Mikko. Ikke uten svulstigheter, på kanten av det troverdige kanskje, når denne skjønne Brita Caisa ikke bare er vakker, men i tillegg har et hjerte av gull og legende varme hender. Men altså helt menneskelig i sin lyst og nød.

Mye er lett å tilgi i denne lettflytende, men også langtflytende sagaen om overlevelse under særdeles harde vilkår, hvor strevet med å reise en tømmerstue er fortellingens store drivhjul. Det er her Arvola utøver sine litterære evner i lavmælte, fine skildringer av strevsomt arbeidsliv, og hverdagsliv, spritet opp med voldsomme blaff av lidenskap, utøvd i snøfonner og på toppen av tømmerlass. Helt bibelsk altså her oppe ved Ishavet; kjærligheten tåler alt og utholder alt, i bokstaveligste forstand. Men øvrigheta tåler ikke like mye. Den er en mørk trussel som vaker i bakgrunnen.