Da Stavanger var brennbart

Tvert om kom det mye godt ut av det. Etter at store deler av byens sentrums-bebyggelse ble slukt av iltre ildtunger en sur marsdag i 1860, oppsto både et brannvesen, et ordentlig vannverk og ikke minst en gjennomgripende byregulering som gjorde at det gamle utsagnet om at «det er lettere å finne fram i New York enn i Stavanger», ikke lenger hadde gyldighet.

Stavanger var fram til 1860-tallet en by som i hovedsak var regulert etter innfallsmetoden. Den var helt uten gatenavn, og det nærmeste man kunne finne av adresser, var muntlige beskrivelser som «han bor atteme han Lauriz på Holmen» eller «det e liga før du komme te Pitter på Bakken». Det var ikke mye å orientere seg etter for godtfolk som ikke var lokalkjente.

Brannen i 1860 var ikke den første som Stavanger hadde opplevd. Tvert imot var Stavanger betraktet som en eneste stor brannfelle. Husene lå så nær at de nærmest var hverandres støttekontakter. Det var nærmest ugjørlig for to kjøretøyer å passere hverandre i de smale smauene, langt mindre var det mulig å trekke noen brannvogner gjennom storparten av dem.

At byen var svært trang og kronglete, går også fram av et brev som den bergenske skipsbyggermester Tønnes Rolfsen formulerte da han hastet gjennom Stavanger på vei mot Paris omkring 1806: «Husene her ere smaa, stygge, gamle, og for det meste, har man første etage til pakhuus. Denne by har ingen reelle gader eller torv, men huuser og aldt er noget forbandet skrab, thi man vilde have møje for at kiøre med en karjol i byens største og saa godt som eneste gade dersom man vilde tilbage…»

Det var ikke bare skipsbyggermester Rolfsen som hadde notert seg de håpløse gatene i Stavanger. Også den utsendte kongelige kontrollør fra København – Christen Pram – hadde, året før, funnet det på sin plass å skrive i en av sine mange rapporter til majesteten om de ulike forhold i Stavanger: «Gatene er saa trange, at der i flere af dem neppe er mulighet i at komme frem med en vogn, og nesten ingensteds i byen saamegen plads, at to vogne kan komme hinanden forbi. Dette gjør hidtil imidlertid liden uleilighed; thi der er ei alene i byen, men i hele amtet, ja paa hele vetskysten lige fra Mandal og formodentligen indtil Bergen, ingen eneste vogn undtagen agent Kiellands. Naar han kommer til byen med sin vogn, maa han lade den kjøre den hele gade opigjennem, et par tusinde skridt eller længer, indtil der findes plads til at vende den…»

Den svenske diplomaten Edvard Gustav Følsch skrev ti år senere etter et besøk: «Staden är högst oregelbundet byggd, med backiga, smala, krokiga og illa stenlagda gator, ofta sprängda i hälleberget, så at man på de fleste knapt kan komma fram med en ridhest, ännu mindre med åkdom…»

Nå var det ikke bare tilreisende som reagerte på Stavangers smau. I sluttnotatet fra den Reguleringskommisjonen som byens magistrat og formannskap oppnevnte i 1847, heter det eksempelvis: «Stavangers gater går på kryss og tvers. Planløsheten har ført til et virvar av gater og streder som krysser hverandre i alle mulige og umulige retninger. Ingen rette linjer, bare på kryss og tvers. Med alle denne byens smale gater, hva vil kunne skje hvis det bryter ut ildebrann,» ropte noen av kommisjonens medlemmer, men uten at folk flest egentlig lånte dem øre. Godtfolk var tydeligvis vant med at brann var en del av tilværelsen, om ikke den daglige...

Allerede i 1633 strøk halvparten av byens bebyggelse med etter at den røde hane hadde galt kraftig. Vel 50 år senere, i 1684, gikk 149 hus rundt Vågen opp i røyk. Det skulle deretter gå drøyt 30 år innen Stavanger igjen ble en brannherjet by.

I 1716, rett før pinse, oppsto en brann som la hele Østervåg i aske. Omkring 100 hus gikk med. Det var helst fattige mennesker som ble rammet, og det ble stor nød i byen. Det var ikke noe hjelpeapparat som kunne ta seg av de mange brannrammede. Hjelpen måte komme utenfra. Fra hele landet ble det ofret i kirkene til inntekt for de brannlidte. Stavanger og Østervåg ble nærmest betraktet som et nasjonalt kriseområde.

Brannen i Østervåg avstedkom en ny og kongelig brannordning i Stavanger av 25. november 1735. I den ble det gjort klart at folk ikke lenger kunne bære åpen ild over gatene fra det ene huset til det andre. Skulle sånt skje, måtte ilden fraktes i en lukket potte. Det var også forbudt å røke pipe utendørs av hensyn til brannfaren. Ble noen oppdaget med en rykende tobakkspipe, enten i hånden eller munnen, skulle de betale 2 riksdaler i bot.

Hvis folk skulle bygge nye hus, skulle takket dekkes med teglstein eller takpanner. Alle som hadde råd eller anledning, skulle dessuten bytte ut det gamle never- eller torvtaket med panner eller teglstein. Det ble også innført krav om jevnlig skorsteinsfeiing og vedlikehold av skorsteinene. Mye skulle tydeligvis gjøres for å forebygge nye brannkatastrofer.

Eller som det het i datidens offisielle språk: «Skal det være alle og enhver herefter oppsetter nye hus her i byen, forboden deres huse med never og rov at tække formedeles den store fare med paakommende ildsvaande, med omflyvende brændende næver at befrykte. Alle og enhver som lader bygge nye huse, skal være forpliktet til at belægge takene med panner eller teglsten. Saa skal alle og enhver her i byen boende, som dertil har raad og leilighed, lade nedrive næver og torv av deres hustak og paalegge pannesten.»

Samtidig ble det fastslått at hvis det brøt ut brann i et hus, tillå det huseieren straks å varsle nabolaget om skaden. Skjedde det om natten, var man pliktig til å varsle Valbergtårnet og vekterne. Tårnvakten skulle deretter henge ut en lykt som skulle vise i hvilken retning brannen var.

Det ble også sterkt understreket at alle innbyggerne i byen skulle ha plikt til å være behjelpelige med brannslukking. Fra den plikten var det ikke noe unntak med mindre man var ufør eller på annet vis uegnet til å hjelpe til. Ellers måtte innbyggerne møte fram straks brannvarslet lød i byen.

Alle brønner skulle også snarest mulig åpnes slik at det nødvendige vann kunne skaffes. «Ingen må holde seg for god til at arbeide, men enhvær med nidkjærhet oprigtig hjælpe og undsæte sin næstes hus og gods», het det i det velmente kravet til byens borgere.

Det var formodentlig dette kravet som gjorde at det ble sitert mann og mann i mellom:

«Var det her de ropte brand?

Var det her de ropte brand?

Nå kommer vi alle sammen

Med sprøyter og med spann».

Nå er det ofte slik at en ting er teori, noe ganske annet er praksis. De gode forsetter og klare regler hindret ikke nye branner. Da for eksempel 40-50 hus gikk opp i røyk på Straen omkring 1750, var ikke klokkeren Hans Smith i Domkirken et eneste øyeblikk i tvil om årsaken til brannutbruddet: «Brannen var utelukkende å betrakte som en Herrens straffedom for at folk ikke hadde tatt kongens påbud på alvor».

Folk brydde seg lite om reguleringsreglene

Folk flest hadde i hovedsak holdt seg til sine gamle nevertak. Det var et billig middel for å sikre tette hus. Byens borgere hadde heller ikke gjort noe med avstanden mellom husene. Spesielt i Holmen-området og mot Valberget, var det heller ikke lett å få til noen regulering. Folk bygde hvor de klarte å vagle et lite hus i det ulendte terrenget.

Det var selvsagt også langt lettere for kongen i København å stille krav enn det var for byborgerne i Stavanger å etterkomme dem. Selv om tamburen med hektiske armbevegelser virvlet fram de kongelige kunngjøringene, var det ikke alle som lyttet til og lydde kongeordene fra København. Husene ble fortsatt klamret fast til byens topper og bakker, uavhengig av hva maktens menn måtte mene på sin bortebane. Sånn sett var Stavanger også den gang en by mellom bakkar og berg bortved fjorden, langt vekke fra Kongens København…

Tydeligvis tok folk flest det for skjebnebestemt at byen med ujevne mellomrom ville bli rammet av en brann eller ti. Det var bare sånn det var. Branner herjet, og folk gjenoppbygget relativt raskt de bygg som var brannskadet. Vinteren 1833 la en brann 29 boliger, 12 sjøhus og en del uthus i aske mellom Skansen og Børrehaugen. Oberstløytnant M. W. Eckhoff, som besøkte brannområdet et halvt års tid senere, var tydelig forbauset over det høye tempoet i gjenreisningsarbeidet. «Thi efter !/2 aars forløb har næsten enhver branlidt faat sit huus i beboelig stand».

Den store bybrannen i 1860 avstedkom imidlertid også en omfattende offentlig reaksjon. Etter den brannen så man nemlig de første tegn til en planmessig regulering i Stavanger. Løytnant Birger Hjem fra Fredrikshald ble engasjert til å lage en reguleringsplan for den byen som «deler af har atskillige velbyggede huse, hvilke for det meste er pyntelig malede, og skjønt alle kun er af tre, mange og for det meste smaa, dog ved den ujevne beliggenhed kommer saa megen mer tilsyne…» Bybrannen i 1860 førte til at det ble lov å reise murhus i tre etasjer i Stavanger, mens trehus fortsatt måtte nøye seg med to etasjer.