Da Franz Dørr blåste i luren

I løpet av noen måneder i 1948, fikk Franz og Georg blåse ved tre anledninger i Stavanger Museums da 3000 år gamle bronselurer. Det ble et trippel «for første gang» da far og sønn satte lurene for munnene. Hvordan de var å spille på, var det ingen som visste. Lurene var slett ikke spillbare da de ble funnet, var museets konklusjon. De skulle heller ikke spilles på. Tvert om skulle behandles med all den forsiktighet som deres dyrebarhet forutsatte og forlangte, het det fra arkeologisk hold.

Nå er det ikke alltid det går som selv ekspertisen har tenkt. Musikeren Franz Dørr – som innførte valthorn til Stavanger – var han aldri i tvil om at «skogens horn» var det vakreste og mest velklingende blåseinstrumentet som kunne tenkes. Skjønt noe kunne kanskje måle seg med valthornet: Museets bronselurer. Å få spille på en lur, var Franz’ store drøm. Han holdt den ikke skjult. Tvert om forkynte han den ofte for den herren som kunne oppfylle en slik drøm på jorden, direktør Jan Petersen ved Stavanger Museum.

Oppfyllelsen av den dørrske drøm hadde flere og ulike utgangspunkt. Et av dem dreier seg om ei myr på Revheim i Madla hvor det i 1894 ble gjort et funn fra bronsealderen på marka til Gabriel Børresen. Det ble funnet to bronselurer. Oppdagelsen var nok som den reneste uren-luren himmelturen for arkeologene som hadde endevendt de gamle myrene på jakt etter fotefar fra fortiden.

Hvor de to lurene stammet fra, ble ikke fastslått umiddelbart. Noen fagfolk var skråsikre på at de måtte stamme fra Danmark, og at de på mystisk og foreløpig uforklarlig vis var blitt gjenglemt på Revheim. Danske arkeologer fastslo imidlertid med enda større sikkerhet at lurene slett ikke kunne være danske.

De to Revheim-lurene var mindre enn de meste kjente bronselurene fra Danmark. Lurene fra Revheim hadde en rørlengde på 1,76 meter, mens det i Danmark var funnet lurer med rørlengder på opptil 2,38 meter. Lengden på røret har betydning for hvor mange toner som kan presses ut av instrumentet.

Da arkeologene slo fast at lurene ikke kunne være danske, mente daværende museumsdirektør Jan Petersen at de måtte være laget på Jæren. Han var også sikker på at de nok ikke var brukt til krigsformål, men antok at de var blitt brukt i forbindelse med ulike religiøse seremonier. I alt var det fra bronsealderen funnet nærmere 50 lurer i Norden og i Nord-Tyskland, alltid parvis. Petersen tidfestet Revheim-lurene til den tidlige bronsealderen.

Hvordan lurene var å spille på, var det imidlertid ingen som visste noe om da lurene ble gravet fram fra myras mørke favntak. Mange år etter funnet hevdet rett nok Tobia Bjørnsen, som hadde jobbet på gården hos Gabriel Børresen den gang ble lurene ble funnet, at Gabriel straks hadde spilt på den ene luren. Det trodde imidlertid ikke fagfolkene noe på. De mente med overbærende røster at det måtte ha skjedd en form for erindringsforskyvning hos Tobia, som da hun fortalte om sitt musikkminne fra bronseluren, for lengst hadde nådd pensjonsalderen. De var ikke i tvil om at hun husket feil.

Om det likevel skulle ha kommet lyd fra Gabriels eventuelle blåsing i luren, ville den nok ikke ha blitt karakterisert som vemodig vakker. Det ville nok heller være snakk om ulyder som kunne ha fått flere enn Jerikos murer til å bryte sammen.

Den «Pettersenske forutsetningen» for at «dørrene» skulle få blåse i bronselurene, var at de først ble sendt til Danmark for en slags musikalsk tilpasning. Lurene måtte ordnes slik at vellyd kunne klinge fra rørene. En slik jobb var det bare dansker som kunne utføre. Det skyldtes i hovedsak at tyngden av bronselurer var blitt funnet i Danmark.

I mars 1948 var endelig dagen kommet da det skulle avsløres hvilke toner som skjulte seg i lurenes rør. Om det ikke ble slått på stortromme, ble tonene sendt i radio. I programposten Aktuelt blåste Franz og sønnen Georg av sine lungers fulle kraft. Fra kringkastingens studio i Solagaten i Stavanger lød bronselurenes lokkende toner for nordmenn i hus og hytter blant bakkar og berg.

Franz Dørr fortalte senere at begge lurene var stemt i F, og skrev med antatt beveget penn at «de høye toner er som bekjent vanskelige å frambringe, og på disse to lurene var de svært vanskelige, hvorimot de to eller tre mellomtoner klang bedre og lettere enn vi hadde tenkt oss». Kringkastingsorkesterets solotrombonist Gunnar Rugstad demonstrerte for øvrig noen år senere hvordan det var mulig å jukse med leppene slik at man kunne presse fram noen flere toner enn lurens «hovedtoner».

Far og sønn jukset imidlertid ikke. De blåste som historiens lurblåsere skulle gjøre, da Revheim-lurene tonte ut i eteren for første gang på snaue 3000 år. Franz Dørr var sikker på at det også ville bli for aller siste gang.

Slik skulle det ikke gå. Allerede i april ble det et da capo i Universitetets aula i Oslo, hvor mye godt folk var samlet. Midt iblant noblessen satt en lang, tynn skikkelse, statsminister Einar Gerhardsen. Den gang kunne man gjerne si at hvor to eller tre forsamlet var, befant Gerhardsen seg midt iblant dem. I hvert fall åndelig. Han var en av sitt folk og datidens mest brukte referanseramme. Sa du «Gerhardsen», nikket folk gjenkjennende.

Franz og Georg Dørr sto fram på Aulaens podium og blåste sine toner. Etterpå het det høytidsstemt i Aftenposten: «Aulaen fyltes av dype toner og forsamlingen ble også grepet av vissheten om at nøyaktig de samme tonene hadde lydt da David var konge i Jerusalem …»

Noe mindre kunne selvsagt ikke gjøre det. Det skulle imidlertid bli enda mer. I begynnelsen av september 1948 ble det arrangert en Rogalandsuke i Stavanger. Det var ni år siden en slik utstilling var blitt arrangert tidligere. Også denne gangen hadde arrangementet hatt som målsetting: «By og land, hand i hand». Håpet bak fylkesutstillingen var at det ikke skulle ende som det ofte gjorde i hverdagslivet: «By og land, mann mot mann» Fredsrusen føltes fortsatt sterk nok til å knytte brede bånd mellom by og land.

Franz og Georg Dørr sørget i fellesskap for at festuken fikk en feiende opptakt. I tusenvis hadde folk samlet seg utenfor og rundt Stavanger Museums inngangsparti da far og sønn steg ut på hovedtrappene, løftet sine lurer mot leppene og himlene, mens de fylte sine menneskelige blåsebelger. Ut i septemberluften klang de rene og klare toner. Aller først et eldgammelt, norsk militærsignal, deretter en gammel norsk lokkar, før de avsluttet med et gammelt, militært bønnesignal. Det var høytid over det stavangerske Akropolis som Anders Bærheim hadde døpt området etter å ha dyppet sin penn i sitt byhistoriske autoritets-blekkhus.

Glad korpsdirigent i egen marsjtakt

Den tidligere syngegutten i Petrikirken, Franz Dørr, ble beskrevet som «en gjennom musikalsk kar», og han var også en glad marsjmusikant. Dørr trivdes alltid i fronten av musikkorps. Enten det var foran Kongsgård-guttene, eller som i de senere år, foran Solvang skolekorps, var han en ekstra attraksjon i 17. mai-toget. På mange måter var Franz Dørr toget.

Det ville være galt å si at Franz marsjerte, eller på noen måte gikk i takt – i hvert fall ikke med andre enn seg selv. Han «skled» foran korpset mens han svingte med sin stilfulle spaserstokk og viftet belevent med sin usedvanlig bredbremmede hatt. Han var mye for seg selv: «strak som en preussisk grenader og med kunstnerhatten på snei», som det ble skrevet.

Det eneste som kunne minne om en uniformseffekt ved hans klesdrakt i togene, var det imponerende klokkekjedet som dekket brystpartiet og som tidvis avslørte seg under den en-kneppede jakken.

Franz Dørr var et 17. mai-syn for langt flere enn guder. Også derfor ble 17. mai-feiringen i 1962 sterkt preget av hans minne. Franz Dørr døde dagen før, 83 år gammel.

Franz Dørr fikk kongens fortjenestemedalje i 1949 da han fylte 70 år. Han har satt dype musikalske spor etter seg i Stavanger. Da Stavanger Orkesterforening arrangerte den første musikkfesten med et norsk orkester i sentrum i slutten av mai 1920, var Franz Dørr på plass med sitt valthorn.

Fortsatt lever minnet om den gamle musiker og musikklærer blant den eldre garde i distriktet. Betegnende for han var de ord som ble formulert i Stavangeren da han fylte 70 år: «Han er rommelig, enkel og sosial. Snar til å bli begeistret. Impulsiv. Litt lei av seg når ikke alt går som han hadde håpet det, men får det godt igjen av en liten solstråle gjennom skyene. Hvem har ikke sett ham i 17. mai-toget i spissen for sine kjære guttemusikanter. Han er som det er blitt sagt om B.B (Bjørnstjerne Bjørnson) – et helt festtog han alene. Og guttene går i takt bak ham og blåser så kinnene svulmer, og føler seg trygg under den festlige hatten hans. Senere i livet vil de fortelle henført om Franz Dørr, om sin store venn og rettleder i musikken. De vil aldri glemme ham».