Cruise-kontroll

5

Action

«Mission: Impossible – Rogue Nation»

Regi: Christopher McQuarrie

USA – 2015

Jeg liker virkelig Tom Cruise. Der, jeg sa det! Jeg liker fyrens rollevalg, hans totale dedikasjon til filmprosjektene sine og snevet av eksentrisk galskap som murrer et sted langt under den stålkontrollerte fasaden. Jeg har også stor sans for Scientologi, som gir oss redskapene til å bekjempe brysomme thetanere … Ok, kanskje ikke det siste. Men Cruise er en sjelden filmstjerne som ikke bare surfer på sjarmen, spiller på gamle bragder eller gjør et levebrød på ren nostalgi. Cruise jobber fortsatt like iherdig for å gjøre seg fortjent til vår aksept, respekt og affeksjon. Han har nådd en alder av 53 år, forbi den øvre aldersgrensen for James Bond, og forbi den alderen der kollegaer som Bruce Willis for lengst har mistet gløden – men Cruise jobber fortsatt hardere enn en Duracell-kanin. For si hva du vil om Cruise, denne karen gjør sannelig ikke noe halvhjertet. Etter å ha klatret rundt på utsiden av verdens høyeste skyskraper i Dubai i forgjengeren «Mission: Impossible – Ghost Protocol», overgår han seg selv (og de fleste andre) med sitt åpningsstunt i «Rogue Nation». Her dingler Cruise på utsiden av et Airbus A400M-fly, og klamrer seg til skroget for harde livet halvannen kilometer over bakken – helt uten hjelp av stuntmenn eller spesialeffekter. Dette øyeblikket er oppriktig imponerende, og bare begynnelsen på et av de mest gjennomførte og underholdende bidragene til denne filmserien.

LES OGSÅ: Filmanmeldelse: Viktoriansk vinglepike

Mens Bond mot senhøsten endelig går i strupen på den kriminelle organisasjonen «Spectre», står hans kollega Ethan Hunt (Tom Cruise) ovenfor «The Syndicate». En gammel kjenning fra TV-serien: en lumsk terrororganisasjon som i det skjulte står bak alt fra globale tragedier til politiske mord, under ledelse av den diabolske mr. Solomon Lane (Sean Harris). En organisasjon så hemmelig at selv Hunts nærmeste allierte nekter å tro at den eksisterer. CIA-sjefen Alan Hunley (Alec Baldwin) drar seksjonssjefen William Brandt (Jeremy Renner) foran en intern høring, som ender med at hele IMF-byrået legges ned – og snart må Ethan Hunt nok en gang gå under jorden. Jaget av CIA-styrker med ordre om å drepe ham, og av «The Syndicate»s uendelige rekke av rekrutterte agenter. Intrigene er akkurat så kompliserte som vi har kommet til å forvente fra en «Mission: Impossible»-film, men sjeldent direkte uoversiktlige. Hunt får hjelp av gamle kollegaer og gode venner som IT-ekspertene Benji Dunn (Simon Pegg) og Luther Stickell (Ving Rhames) – men han får dessuten uventet assistanse fra en gåtefull femme fatale, med det fantastiske hunnulv-navnet Ilsa Faust (Rebecca Ferguson). Et sensuelt råskinn som kan snakke flytende svensk, fighter med kniver og er smart nok til å ta av seg de høyhælte skoene sine i kampens hete. Hun kjemper også mot landsmannen Jens Hulten i et par veldig velkoreograferte kampscener, og er på alle måter Hunts likeverdige.

I likhet med «Fast & Furious»-serien har «Mission: Impossible» bygget opp et multikulturelt team av rumpesparkere, der damene er minst like tøffe som noen av karene. Begge filmserier har også omtrent samme avslappede forhold til naturlover og realisme, med stadig mer spektakulære actionsekvenser. I løpet av nesten 20 år og hittil fem filmer har «Mission: Impossible»-serien funnet en formel som fungerer og fortsatt føles frisk: til stor del fordi den kreative drivkraften byttes ut for hver gang. Hver eneste film er formet av en ny regissør, og denne gangen har Cruise slått seg sammen med Christopher McQuarrie – regissøren av «Jack Reacher», og manusforfatteren til «Edge of Tomorrow». Han drar «Mission: Impossible»-universet nærmere sekstitallets TV-serie, og har laget en «old school»-spionthriller som gir Cruise sjansen til å utføre stuntene sine selv. Han tangerer åpningens turistklasse-flytur med en lengre actionscene under vann, som angivelig krevde at Cruise holdt pusten i opptil seks og et halvt minutt av gangen! Jo, det høres utrolig ut, men er visstnok sant. «Rogue Nation» mangler en like sterk superskurk som salige Philip Seymour Hoffman i «Mission Impossible III» (2006), og McQuarrie mangler den visuelle elegansen forgjengeren Brad Bird fremviste i «Ghost Protocol» (2011). Til gjengjeld har han konstruert en enda tettere og mer effektiv film. McQuarrie iscenesetter action på den gode, gamle måten: med et minimum av digitale spesialeffekter, og mye stump vold.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Hvor underholdende det enn er å se Tom Cruise risikere liv og lem med jevne mellomrom, er filmens mest imponerende scene mindre risikabel. McQuarrie har iscenesatt en direkte mesterlig sekvens rundt Wiens berømte operahus Wiener Staatsoper, og deres oppsetning av Puccinis «Turandot» – der tre leiemordere parallelt prøver å snikmyrde en østerriksk kansler. Et åpenbart forsøk på å overgå Hitchcock-klassikeren «The Man Who Knew Too Much», som bygger seg opp til et crescendo selv Brian DePalma ville ha vært stolt av. Ellers er alle elementene på plass: bomber med tikkende digitalklokke må desarmeres i siste liten. Dobbeltagenter pønsker på trippel-lureri. Toppsikrede anlegg må infiltreres med hjelp av høyteknologiske duppeditter. Krypterte McGuffin-data må lastes ned på minnepinne under stram tidsfrist. Halsbrekkende motorsykkelstunts utføres i eksotiske omgivelser. Sleske statsbyråkrater med hemmelige agendaer må ydmykes og topptrente svenske-skurker med skinnvesker fulle av blankpolerte torturinstrument får som fortjent. Alt er på plass. Du vet at det bare er et tidsspørsmål før noen før eller senere vrenger av seg en veldig livaktig lateksmaske, og avslører sin virkelige identitet. Det er en trygghet i velkjente klisjeer, og «Rogue Nation» leker seg med dem på en måte som innfrir alle forventninger man måtte ha til en førsteklasses røverfilm som dette.