Crazy times i Siemens-blokka

En av de tydeligste tendensene på teaterfronten i Oslo akkurat nå er at samarbeidet mellom store institusjonsteatre og mindre frigrupper har fått seg et oppsving. Ved Nationaltehatret har f.eks. De Utvalgte og Susie Wang fått både produksjonshjelp og sceneplass, og Det Norske Teatret har inngått et flerårig samarbeid med den markante maratonteater-duoen Winge/Müller. Et annet kompani som denne våren tas under Det Norske Teatrets vinger, er deWangen Produksjoner. Opphavskvinne Claire de Wangen har i en årrekke skapt stedsspesifikke forestillinger, der bl.a. fraflyttede hus, lagre og kontorbygg har dannet ramme og bakgrunn for snodige, mørke og fragmenterte fortellinger. De Wangen lar bygninger og steder komme i tale gjennom sine iscenesettelser, og slik lar hun oss oppleve byen og dens historie på helt nye og ofte uventede måter. Nå gjør hun det igjen, med «Shiemens».

Denne gangen foregår forestillingen i det nedlagte hovedkontoret til teknikkprodusenten Siemens på Linderud. Gruppevis tas vi med av en guide inn i en slags parallell verden til det miljøet som en gang må ha befunnet seg der, med kontorarbeidere, sekretærer, seminarledere, arkivarer og en toppleder. Gjengen vi treffer i «Shiemens» har blitt igjen i bygget etter at alle andre forlot det, og det som holder dem sammen, er en avtale som alle har signert – på en serviett. Servietten møter en ganske ublid skjebne til slutt i forestillingen, under en midt sagt lodden firmafest. Men før vi kommer til festen, opplever vi på tradisjonelt de Wangensk vis, mye underlig. Og denne gangen er det tidvis ganske morsomt også.

Når forestillingen til en frigruppe produseres av et større teater, følger det med både økonomisk og produksjonsmessig drahjelp. Jeg aner at dette kan ha hatt en viss effekt på i hvert fall et par ting i de Wangens nyeste produksjon. Kostymene ser mer påkostede ut enn tidligere, og den shabby og mørke følelsen disse forestillingene ofte gir, er ikke der i samme grad. Fortellingene er dessuten mer sammenhengende enn før, og det må jeg med hånden på hjertet si er ganske tilfredsstillende. Få løse tråder, få halvkvedede viser. Allikevel bevares mystikken og det gåtefulle.