Christopher Nielsen tar Munch og Oslo tilbake

Sparkene kommer i øst og vest. Kritikk og ironi flyr gjennom rommene. Samfunnets «utskudd» løftes frem. Og kommentarene til det etablerte kunstlivet er syrlige så det holder: Christopher Nielsens utstilling på det gamle Munch-museet er en mollstemt fargesprakende, heidundrende morsom, overlesset og engasjert symfoni preget av kunstnerisk kraft med et utenomjordisk driv som kan blåse hvem som helst av banen.

Pust ut! Første avsnitts opphopning av adjektiver skal ikke gjentas. Men avsnittet er, like fullt, et mildt uttrykk for den energien som strømmer gjennom noen rom i det Christopher Nielsen kaller «#RealMunch-museet (gamle) på TØYEN». Det er mange som fortsatt mener at Munchmuseet burde blitt på Tøyen. Christopher Nielsen sørger for å gi dem en stemme. Ett virkemiddel er den elskelige («for de som kjente dyret») hunden Rolle, som var Edvard Munchs erkefiende på Ekely. I en harselas av en tegning inntar hunden til Axel Gunnerud, kunstnerens egen oldefar, det nye Munchmuseet og jager kuratorene på flukt. Når kjøteren er ferdig med dem, fortsetter den jakten på kultureliten og museets sponsor, bilmerket Polestar.

Christopher Nielsen har mye han vil ha sagt: Kunstnerens utstilling på Tøyen er full av mer eller mindre politiske diskusjonspunkter. Det inkluderer arkitektur og byutvikling, de narkomane og andre sosiale kasus’ plass og aksept i bybildet, alternative miljøers rett til å oppta plass i samfunnet, og – ikke minst – en del viderverdigheter i kunstverdenen, inkludert Munchmuseet. Rusmiljøet rundt kjøpesenteret Gunerius og alternativsenteret Prindsen (litt lenger bort i Storgata, der han selv har sin «Misfornøyelsesbar») er to andre, sentrale omdreiningspunkter.