Bylarms «levende legende»

John Cale (71) fylte Kulturhuset på Youngstorget med musikere og musikkelskere i går ettermiddag, ved bare å snakke om seg selv. Cale var bassist i Velvet Underground, og sammen med Lou Reed drivkraften i en av rockhistoriens aller mest legendariske grupper. Han laget siden berømte soloalbum som «Paris 1919» og «Fear». Og produserte flere klassiske album i rockhistorien for andre, som debuten til The Stooges (med Iggy Pop), Patti Smiths «Horses» og det første albumet til Jonathan Richmans Modern Lovers.

Utvilsom artist

En viktig del av Bylarm-seminarene er å hente inn mer eller mindre legendariske navn fra historiebøkene, for å fortelle om hva de har opplevd. John Cale er 71, men ser fortsatt ut som en slags rockestjerne. I alle fall som den artisten han utvilsomt fortsatt er. Cale har ikke alltid vært lett å snakke med, men nå ser han ut som vennligheten selv, der han sitter i samtale med den erfarne britiske musikkjournalisten Barney Hoskyns. Som sist møtte Cale rundt utgivelsen av albumet «Music For A New Society» for 30 år siden. Allerede for 30 år siden var Cale en høyt respektert veteran.

Anstrengt forhold

John Cale vokste opp i Wales, men flyttet til New York for å studere musikk. Han møtte Lou Reed i 1965, og startet VU (som han gjerne referer til bandet som). Vi vet at forholdet mellom Lou Reed og John Cale fort ble anstrengt. Å få dem til å snakke om samarbeidet har vært en utfordring for musikkjournalister gjennom alle tider. Fire måneder etter Reeds død forteller Cale at han likevel ikke har kommet over tapet.

- Vi hadde forretninger sammen i 40-50 år, det er ikke noe man lett kommer over, sier Cale.

Og prøver å forklare Reeds beryktede humør med ettervirkningene av elektrosjokk-terapien han ble utsatt for i ungdommen.

Problemer innad

Cale sluttet i Velvet Underground etter tre år fordi han ikke syntes de fungerte som band lenger.

- Vi ville forskjellige ting. Da jeg sluttet hadde vi fortsatt mye som ikke var avklart. Det tok lang til å komme over det, forteller han.

Etter alle disse årene høres Velvet Underground fortsatt ut som noe helt annet enn alle andre som har kommet etter dem. Hadde det vært mulig for et band i dag å lage noe like grensesprengende som deres «Sister Ray»?

- Ja, med fire mennesker i et rom som knapt snakker med hverandre, tror Cale.

Vi tror det skal mer til.

Flere av John Cales produksjoner kan minne om lyden til Velvet Underground. Som «I Wanna Be Your Dog» med The Stooges, eller «Land» med Patti Smith Group.

- Jeg prøvde ikke å få bandet til Patti Smith til å spille som Velvet Underground. Jeg prøvde bare å få dem til å bli samstemte, hevder han.

Avant garde

John Cale har en lang og variert bakgrunn i musikkbransjen. Han jobbet også som arrangør på mange innspillinger, inkludert Nick Drakes «Bryter Later». Og ble talentspeider for plateselskapet Reprise. Her forsøkte han å gjøre Bob Seger til stor stjerne, men måtte gi opp. Seger gikk tilbake til sitt gamle selskap, og gikk rett til topps på salgslistene.

For Cale har fascinasjonen for musikkens avant garde alltid vært viktig.

- Ikke gjør noe andre har gjort, og ikke gjør noe du selv har gjort før, har vært hans motto.

- Det viktigste med rock and roll er overraskelsesmomentet. Som i «Drop It Like It‘s Hot» (av Snoop Dogg og Pharrell vår anm.). Der du tenker «hvor kom den lyden fra».

Å være en «levende legende» er en usikker tilværelse, mener John Cale.

- Den eneste måten å overleve på er å få andre til å bli like opphisset av musikken din som du er selv. Hvis du ikke er opphisset selv, så kommer ingen andre til å bli det, understreker han.

Det er vel det beste rådet alle hans unge etterkommere på Bylarm kan få.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen