Broket samling av edelstener

De siste forestillingene med Nasjonalballetten har vært preget av en rekke merkelige og til dels uheldige sammensettinger av ulike koreografier. Kurateringene har nærmest virket litt tilfeldige, og det har ikke vært så lett å se noen sammenheng mellom de ulike verkene som har blitt presentert. Det fortsetter på samme vis når Nasjonalballetten nå starter sesongen med hele tre norgespremierer på samme kveld. Det eneste disse har felles, er at de altså ikke er danset i Norge tidligere og er skapt av noen av de aller største koreografene i nyere tid. Vi snakker her om den store nyklassiske ballettmesteren George Balanchine og den fortsatt virksomme koreografduoen Sol León og Paul Lightfoot. Og ikke overraskende får vi se verk og danseprestasjoner av høy kvalitet. Men dette er også en kontrastfylt kveld der verkene spiller ganske dårlig i forhold til hverandre.

Forestillingen «Diamanter» har fått sitt navn etter kveldens andre koreografi, Balanchines «Diamonds». Dette er en av de tre delene i ett av hans mest kjente og ikoniske verker, nemlig «Jewels» fra 1967. «Jewels» ble ikke laget etter inspirasjon fra juveler, har koreografen fortalt. Det er kostymene, designet av hans kostymedesigner Karinska, som spiller på de tre ulike edelstenene smaragd, rubin og diamant. Men dansernes formasjoner på scenen kan fort oppleves som kjeder av glinsende, verdifulle stener som fyller et smykkeskrin. Tradisjonelt får «Diamonds» avslutte juvel-trilogien, men denne gangen plasseres «Diamonds» midt mellom León og Lightfoots samtidsverker «Schubert» og «Stop Motion». Særlig plasseringen av «Stop Motion» etter «Diamonds» ødelegger mye av moroa denne kvelden, som har Balanchine-verket som sitt definitive høydepunkt.

Aller helst burde det norske publikummet fått se hele Blanchines dansetrilogi, som det er lett for en kritiker å skrive seg varm om. Dette er tre ulike koreografier laget til musikk av henholdsvis Fauré, Stravinskij og Tsjajkovskij. De grønne smaragdene er pastorale og florlette, de røde rubinene er nærmest atletiske. Og de hvite diamantene er stramme og grandiose med inspirasjon fra den russiske folkedans- og ballettradisjonen. Koreografiene viser dessuten ulike fasetter av Balanchines karakteristiske formspråk. Men det er diamantene som får skinne i Nasjonalballetten denne gangen.