Brennende 
«Gjengangere»

TEATER

«Gjengangere»

Av Henrik Ibsen

Regi: Victoria H. Meirik

Nationaltheatret, Malersalen

Et reisverk av fire vegger med publikum på alle kanter gir fullt innsyn i Helene Alvings hjem. Og det man ser er ikke vakkert. Det er en kamp som avdekker fortielser, løgner og svik fra den ene generasjonen til den andre, og som gjentas i den grad at sannheten slår knockout på det frigjørende ved tilståelsen. Gjenferdene i denne sjeldent fortettede teateropplevelsen er skremmende og sårende, særlig i forholdet mellom mor og sønn.

Victoria Meirik er en uforutsigbar regissør, men med utgangspunkt i Ingmar Bergmans gjendiktning av «Gjengangere» lykkes hun i alt når hun inntar Ibsen-festivalen og Nationaltheatrets minste scene. Hun bygger stykket som en thriller, og sparer ikke på kruttet Ibsens dramatikk gir henne. Dialogens voldsomme og fysiske kast, kombinert med skuespillernes konstante nærvær like utenfor «bokseringen», får selv den som kjenner «Gjengangere» til den minste livsløgn til å sitte som limt til stolen. Her strømmer den nedarvede galskapen gjennom fru Alvings (Liv Bernhoft Osa) avdøde mann Jon tett i de involvertes årer. Her er hushjelpen Regine (Hanne Skille Reitan), håpefullt forelsket i den hjemkomne kunstnersønnen Osvald (Sigurd Myhre), som ble påtvunget farens kvalmeframkallende pipe som barn. Nå er han trett, oppspist av nedarvet psykisk og fysisk lidelse, uten at den er så uttalt syfilisrelatert som hos Ibsen. Han søker tilflukt og hjelp hos moren, og hans nærvær samt oppføringen av et barnehjem i mannens navn setter i gang et skred av innrømmelser som pastor Manders (Bjørn Skagestad) og Regines far (Per Egil Aske) rammes av med ødeleggende kraft.

Aske slår an stykkets brennende, svarte symbolske rytme når han som kjempende menneske tar Regines gitar og synger strofer av Johnny Cashs «Ring of fire». Osa spiller Alving med like deler styrke og desperasjon, og fyrer opp ironien og den giftige tonen i «ringen». Og Myhre er sterk som den oppfarende, ødelagte Osvald i en forestilling som bare blir sterkere av at Malersalens intimitet bidrar til klaustrofobisk intensitet. Den ikoniske sluttreplikken blir et rent skrik som konsoliderer Ibsens diabolske dissekering av familien.

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen