Borer ikke dypt nok

Det er så mangt man kan ha dårlig samvittighet for. Støvsuging for eksempel. For hvorfor i all verden skal man støvsuge om man mener at en slik oppgave er under ens verdighet? Og hvis det likevel er din tur, er det ikke da bare å vippse kona så hun kan gjøre det i stedet? En tusenlapp? Bjarte Tjøstheim gjør visst ofte det, og får dårlig samvittighet. På Det Norske Teatrets scene 2 svinger han også støvsugeren med motvillig iherdighet for å vise hvor ille det kan være. Men er det alvorlig nok til å omfattes av en tittel som «Tilgi meg»?

Det ligger mye mellom linjene i Tjøstheims nye monolog «Tilgi meg». Prestesønnen fra Randaberg har naturlig fått tvilen, troen og samvittigheten med på lasset, og han har brukt den i rikt monn som en underholder av rang, ikke minst gjennom radioprogrammer som «Radioresepsjonen», film og serier som «Presten» og podkasten «Papaya». Og som komiker på ulike scener. En av de bratteste av disse scenene var trolig Det Norske Teatrets Scene 2, da han lagde «Det går betre no» (2018), en sterk forestilling hvor han konfronterte sin egen angst. Nå står han der igjen. Fallhøyden er den samme.

«Det går betre no» ble suksess med Sobril i lomma. Han har visstnok en Sobril i lomma nå også, når han gyver løs på andre sider av seg selv som flere kan kjenne seg igjen i. Men der hvor han sist gang tematisk og personlig gikk helt ut på planken med stor risiko, føles «Tilgi meg» som en mer sammenrasket bunke av historier som egentlig ikke har så mye med dårlig samvittighet og tilgivelse å gjøre, snarere litt småflaue episoder som er egnet til å live opp i godt lag.