Bob Dylan er 80 - en av vår tids største stemmer

I en gammel stripe av tegneserien «Knøttene» sitter Linus og Charlie Brown og filosoferer: – Bob Dylan blir 30 i år, konstaterer Linus ettertenksomt. – Det er det mest deprimerende jeg noen gang har hørt, sier Charlie Brown. Vi kan gå til grunne over å tenke på dette: To små barn som tidlig på 70-tallet innser at de ikke er udødelige. At selve stemmen til den nye generasjonen var blitt voksen. Men tenk på alt Bob Dylan har opplevd siden 1971. For ikke å snakke om hva alle vi andre har vært med på.

«Stemmen fra den lovende motkulturen på 60-tallet». Sånn begynner den ironiske stemmen som introduserte Bob Dylan på hans konserter i en årrekke, basert på formuleringer fra en litt pompøs kritiker i Buffalo News i 2002. For Dylan ble til å begynne med virkelig en talsmann for sin generasjon, en generasjon som nettopp brukte alder for å understreke poengene. Hele eksistensen til Bob Dylan var basert på å være ung, på å mene noe annet, enten det var om krigens ødeleggelser eller å spille elektrisk gitar: «You might say that I’m young/you might say I’m unlearned/But there’s one thing I know/Though I’m younger than you/Even Jesus would never forgive what you do», synger han i «Masters Of War». Formuleringer som fort vendte seg mot ham når årene gikk.

Bare to år etter protestsangerens gjennombrudd kom Bob Dylan med «My Back Pages». Ofte tolket som et vendepunkt i hans holdninger til sin egen posisjon. «I’d become my enemy/At the instant that I preach», mente han nå. Det berømte refrenget går: «I was so much older then, I’m younger than that now». Som om han hadde kommet til en helt ny erkjennelse om sin egen eksistens.