Blur viste seg fra alle sine beste sider på Øya

Blur er en av sommerens store festivalattraksjoner. De spilte for 180.000 over to kvelder på Wembley Stadion for en måned siden. Ikke for fullt så mange på Øya, selv om det er tett-i-tett med folk i Amfiet. Likevel er det utvilsomt en begivenhet at de er her igjen, årets største navn på plakaten, ti år etter forrige gang.

Ikke alle på Øya liker å bli minnet om dette, men det er også over 30 år siden Blur slo igjennom. De var sentrale gjennom den såkalte britpopæraen på 90-tallet, men klarte i motsetning til mange andre fra denne tida å ta vare på medgangen. De har vært borte i perioder, mens Albarn har holdt på med andre ting. Det er bare ett år siden han sist avsluttet en kveld på Øya, da med sitt enda mer eventyrlystne Gorillaz. Nå er han her igjen, med Graham Coxon (gitar), Alex James (bass) og Dave Rowntree (trommer), med en entusiasme som om Blur var noe de nettopp hadde funnet på.

Blur er et gåtefullt band. Sangene på det nye albumet «Ballad Of Darren» er ofte innadvendte og lengtende, og ganske så voksne. Ikke så overraskende fra en gjeng i 50-60-årsalderen. Men kan man ikke holde på med sånt en hel festivalkveld. De begynner likevel med en av de mest saktmodige nye sangene, nydelige «The Ballad», som er akkurat som tittelen antyder, med Damon Albarn sittende ved pianoet