Blodrød drøm om hvit jul

Man skal være veldig forsiktig med hva man ønsker seg til jul. Eller «jæævlih forsiktig» ville vel helst Gard B. Eidsvold uttrykt det, i rollen som Nicolas fra firmaet Nicolas, Nicolas, Nicolas og sønn. Når han med solid pondus på selveste «julaftan» kommer inn i den ikke akkurat lune julestemningen hos den lett ufyselige, blinde og hjelpetrengende Dagny og hennes to skakkjørte voksne sønner, skal det snart bli full fyr på helvetesilden. Også kalt motorsag. Sønnene Frank og Espen må bare skrive under på et papir først.

Statsteatret er tilbake, og denne forestillingen kan du stryke ordet familie fra selv om handlingen er lagt til jula. Det er en beksvart og blodig komedie, hvor virkningen av vinen som flommer blir ubehagelig konkret, og hvor absolutt ingen ting var bedre før i tida. Det er også hysterisk morsomt slik gode horrorkomedier skal være. Men før du nå tenker at dette ikke er noe for deg, så er dette snakk om Statsteatret. Da foregår de fleste (men ikke alle) de råeste scenene ute av syne, om ikke av sinn. Dessuten er det en myk kjerne i dette galskapens juleevangelium som er rørende og allment.

Statsteatret med Yngve Sundvor som regissør er en institusjon for seg innen norsk teater etter de ti stykkene om 1000 år med Norgeshistorie, det som begynte med «1066 – slaget ved Stamford Bridge» og som avsluttet i fjor med «2066 – Atter ein konge». Nå setter de over til noe helt annet, som det gjerne heter. Eidsvold (Nicolas) og Cato Skimten Storengen (Frank) er sammen med manusforfatter og regissør Sundvor en del av Statsteatrets harde kjerne. Lena Kristin Ellingsen (mor) og Nader Khademi (Espen) er nå å regne som supplerende mannskap når de skal landet rundt med Riksteatret.