Blodbad, gjørme og intimbarbering. Denne «Hedda Gabler»-forestillingen skitner til det meste

Etter «bare» fem timer sa det stopp for «Hedda Gabler» i Vegard Vinge og Ida Müller versjon på Det Norske Teatret, en oppsetning i anledning Heddadagene og nok et prosjekt i rekken dekonstruksjoner av Henrik Ibsens stykker signert scenekunstduoen. Den er også første resultat av et planlagt treårig samarbeid mellom Det Norske Teatret og Vinge/Müller, og allerede nå aner vi at det vil by på gnisninger og utfordringer, men også på øyeblikk av magi. Når så du sist en gravemaskin danse med kampesteiner på en scene? Eller en levende hest spise av hånden til Adolf Hitler? Her finnes alt mellom himmel og jord. Mellom Chopin og splatter som de selv kanskje ville sagt.

Stykkets regissør og «regissør», med skingrende mikrofon, stor parykk og kjole i Vegard Vinges skikkelse, er høyt og lavt som en «Master of Ceremony» mellom miksebord og scenen, tryglende, frådende, desperat og beroligende. Her gjøres et poeng ut av at stykket skal vare i 12 timer idet det starter. I Vinge/Müllers verden er ikke det å overdrive, snarere tvert imot. De ble «beryktede» allerede for over ti år siden da oppsetningen av «Vildanden» under Festspillene i Bergen ble tvunget til å stanse etter åtte timer. Da var de fortsatt i første akt. Den neste «Vildanden»-oppsetningen, på Black Box i Oslo, endte på 16 timer. De har også hatt forstillinger i Berlin, hvor de har sin base, som har strukket seg langt over et halvt døgn.

I ensemblets ustyrlige metaforståelse av teater som kunstform lot de det skinne gjennom at Det Norske Teatret åpenbart hadde gitt dem en tidsramme, og dette – som alt annet som hører teaterfaget til – lekte de seg med gjennom hele forestillingen.