Blåser i posthornet over hele landet

- Så går vi rundt, og venter på at noe skal skje. Noe som berører oss. Som endrer verden. Og så skjer det faktisk! Det trenger ikke være noe stort. Ingen ny kjærlighet, voldsom omveltning. Noe lite og enkelt. Et oppdrag på jobb, med EUs tredje postdirektiv, for eksempel.

Forfatter Vigdis Hjorth gløder på scenen på Riksteatrets faste lokaler i Nydalen i Oslo. Mandag vises den første av fire forestillinger av «Leve posthornet!», et teaterstykke basert på hennes roman med samme navn, i Oslo. Tirsdagen uka etter legger det ut på reisen Norge på kryss og tvers, med fem skuespillere på scenen og en hel gjeng i kulissene, som alltid når Riksteatret er på tur.

Fornøyd forfatter

Med et stykke om EUs tredje postdirektiv, altså. Som selvsagt ikke handler om postdirektivet likevel, sånn egentlig.

- Ellinor, hovedpersonen i boka og teaterstykket, går gjennom det Kierkegaard kaller en virkeliggjørende prosess. At man går fra manglende interesse, indifferens, til alvor, ansvarlighet, inderlighet, sier Hjorth.

Hun er strålende fornøyd med det hun så langt har fått se fra prøvene på teaterversjonen av romanen, en roman som fikk den prestisjetunge Kritikerprisen i 2012, etter at kritikerne hadde jublet i kor.

Ekte engasjement

Hovedpersonen i roman og teaterstykke, Ellinor, er kommunikasjonsrådgiver i PR-byrå. Da en kollega slutter i sin jobb, får hun i oppdrag å hjelpe Postens ansatte med en kampanje mot et EU-direktiv som vil privatisere landets posttjenester.

I starten er hun rådvill og fremmedgjort. Men et møte med Posten-ansatte fra hele landet tenner henne. Det er folk som slett ikke gidder å snakke i kommunikasjonsteknisk korrekte termer, men i stedet forteller spennende anekdoter om virkelige liv. Der Ellinor tidligere følte tomhet, blir hun nå engasjert.

- Den meget anerkjente litteraturprofessoren Toril Moi skriver i sitt essay om Vigdis Hjorth at hun er «personlig, eksistensiell og engasjert» i det hun skriver. At hun vil at skriften skal forandre verden. Da må skriften være oppmerksom, som hos Vigdis Hjorth, sier Riksteatrets sjef, Ellen Horn.

Komisk blikk

En festlig scene fra teaterstykket illustrerer poenget. Ellinor er hjemme på juleferie, og prøver å fortelle familien sin hvor spennende - og viktig - det hun jobber med for tida, altså postdirektivet, faktisk er for folk. Men mens hun prøver å forklare, synger familiemedlemmene julesanger og himler med øynene, og bryr seg svært lite om hele postdirektivet. «Vi klapper i hendene, vi synger og vi ler, så glad er vi, så glad er vi».

Men ingen er glade. Ikke egentlig. Selv om scenen er veldig morsom for publikum.

- Igjen ifølge Toril Moi, så er Vigdis Hjorth «noe så sjeldent som en norsk komisk forfatter». Det betyr ikke at hun skriver farser og den slags, men at hun har et komisk blikk på eksistensen, sier Ellen Horn.

Vigdis Hjorth nikker enig.

- Jeg er så glad for at hun sier det! Og for at du, Ellen, sier det, og at regissør Marit Moum Aune har sett det komiske i teksten og tatt det med seg inn i oppsetningen. Jeg får den helt rette følelsen av letthet og tyngde som jeg prøvde å skape i boka. Humoren, ironien, det morsomme er med. Samtidig skal det jo være intelligent. Ekte problemstillinger. Jeg er utrolig glad for måten dette er løst på, sier hun til Dagsavisen.

Snakk sant!

I romanen er mye fortalt gjennom en indre monolog. På teatret må ting vises fram, sies ut, spilles. Det er krevende arbeid. Men regissør Marit Moum Aune er langt fra nybegynner innen sjangeren bok til scene. Hun er dama bak teatersuksesser av andre bøker det egentlig er umulig å dramatisere, som «Genanse og verdighet» av Dag Solstad og «Få meg på for faen» av Olaug Nilssen.

- En viktig ting i «Leve posthornet!» er at man må våge å si ting selv om det føles plumpt. Det er noe jeg har tenkt en del på i forbindelse med teater. Det skal jo aller helst være in. Hipt og kult og se ut som i Berlin. Men det er vi som bestemmer hva som er bra for oss! Og hva som er rett å si, for oss.

Hun håper det er noe publikum vil ta med seg videre.

- Jeg håper at mennesker skal våge å snakke mer direkte til hverandre. Også om det er naivt, banalt. Selv om det høres ut som klisjeer. For det trenger faktisk ikke å være det likevel. Det kan være sant.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

«Leve 
posthornet!»

Nytt teaterstykke ved Riksteatret, basert på en roman skrevet av Vigdis Hjorth.

Premiere i Oslo mandag, turné-premiere på Nøtterøy 4. februar, før forestillinger på Sørlandet, Vestlandet, i innlandet og Nord-Norge.

Hovedrollen som kommunikasjonsrådgiver Ellinor spilles av Anne Ryg.

Regissør er Marit Moum Aune.

Andre skuespiller er Ulla M. Broch, Eindride Eidsvold, John S. Kristensen og Kristian Støvind.

Manusforfatter Toril Solvang har omgjort romanen til teatertekst.

Gerd Elin Stava Sandve

Journalist