Bekmørk moro om barnløshet

Mange gode krefter trekker i riktig retning i dramaserien «Made In Oslo», om en fertilitetslege som så desperat ønsker å få et eget barn at alt truer med å rakne i kjølvannet av hennes jakt på sæd og modne egg. Den lumre satiren og humoren ligger under som drivkraft i historien skrevet av Kathrine Valen Zeiner, om et tema som er relevant for de fleste, om å ønske seg barn, om barnløshet og foreldrerollen som i manges øyne utgjør det gjengse bildet på det perfekte og samfunnsinkluderende. Men hva om man av ulike årsaker ikke kan få barn på naturlig vis, hvor langt kan man gå for å likevel få barn? For Elin (Pia Tjelta) i «Made In Oslo» finnes det knapt barrierer, verken når det gjelder selve lengselen etter et eget barn, eller metodene hun velger. Som fertilitetslege på den private klinikken Bien, som hun driver sammen med eksmannen CC (Ola G. Furuseth), ser hun muligheter andre barnløse ikke har tilgang til, og slett ikke alle av dem er innenfor det etiske regelverket. Privat blir alt et kaos, på Bien blir hun verdens verste sjef.

Ut fra dette spinner regissør Marit Moum Aune ut en historie som har flere sidegreiner, og alt bæres i stor grad oppe av Pia Tjelta som Elin, i en gnistrende rolleprestasjon hvor den underfundige mørke humoren stanger mot desperasjonen og høyst virkelighetsnære dilemmaer. Tjelta balanserer det hele med et uforfengelig og finstemt nyansert nærvær, hvor stemningen kan skifte i løpet av nanosekunder. Elin har prøvd å få barn gjennom prøverørsbehandling 17 ganger. I løpet av de årelange forsøkene har hun nær ødelagt forholdet til mannen Bjørn, solid framstilt av svenske Jakob Cedergren, og hans tenåringsdatter Stella, som Bjørn har sammen med ekskona Renate, fint nyansert av Mariann Hole. Stella er et kjempetalent ved operaballetten, men i løpet av seriens åtte episoder utsettes hun for prøvelser som gjør Elins dilemma enda større. Stella spilles av Erle Østraat, som i virkeligheten er et talent ved Ballettskolen, og som medvirket i Marit Moum Aunes kritikerroste ballettforestilling «We Are Better Now?» på operataket som det også vises klipp av i denne serien.

Bjørn frykter at hvis Elin på ny forsøker å få barn på kunstig vis, vil hennes irrasjonale væremåte ryke de siste strengene i alt som holder dem sammen. Alternativet Bjørn foreslår er adopsjon, men ingenting av dette stanser Elin i sin bestrebelse etter å bli gravid på eget vis. Hun er, som hun selv innser på et tidspunkt, «sinnssyk i gjerningsøyeblikket», men hun har også en sårhet i sin egen personlige sorg som Tjelta spiller fram på nærmest transparent vis. Det er en fantastisk rolleprestasjon, på høyde med den hun gjorde i filmen «Blindsone», men med flere nyanser. Særlig scenene med en herlig skrudd Ane Skumsvoll (fra blant annet «22. juli»-serien) som venninnen Maiken er imponerende. Felles for de fleste av skikkelsene i «Made In Oslo», er nettopp en form for sorg, en ensomhet, eller en følelse av uinnfridde forventninger. Situasjonene som oppstår i dette vakuumet er både morsomme på en ufrivillig måte, og flaue og nedverdigende.