Beatles komprimert

DRAMA

«Beatles»

Regi: Peter Flinth

Norge, 2014

Lars Saabye Christensens «Beatles» er et monumentalverk om de fire guttene Kim, Seb, Ola og Gunnar, de som henter navn etter medlemmene i The Beatles og hvor kapitlene som strekker seg over tidsperioden 1965 til 1971 henter navn fra Beatles-låtene. Filmen har det viktigste, rettighetene til utvalgte låter av Beatles, og slik kan stiften lande mykt på rillene med «Sgt. Pepper‘s Lonely Hearts Club Band» i en scene som fanger tidskoloritt og yr ungdommelighet på sjarmerende vis. Den øvrige musikken, av Leonard Cohen eller spesialskrevet av Magne Furuholmen, limer lydsiden sammen på en troverdig måte. Likevel er det knapt mulig å se filmen uten å ha romanen på netthinnen, og kompromissene og komprimeringen av handling og persongalleri er påtakelig. Kims fortellerstemme blir et viktig, men noe statisk bindemiddel, mens eksteriørscener «skutt» på Frogner, kamuflerer brukbart at denne Oslofilmen i all hovedsak er innspilt i Budapest.

Filmen har hatt lang vei til lerretet. De opprinnelige regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg («Kon-Tiki», «Max Manus») overlot prosjektet til den danske «Arn»-regissøren Peter Flinth fra Danmark da Hollywood kalte. Det er vanskelig å si hva dette har hatt å si for det personlige engasjementet i filmen, men generelt føles den noe distansert og mangler intensiteten, den kontante rå humoren og energien man kunne forventet. Tidsmessig tar den utgangspunkt i bokens første del, men sentrale karakterer som Nina og Onkel Hubert er i praksis droppet helt. Cecilie (Susanne Boucher) er med som gjennomgangsfigur og blir den iskalde og sammensatte drømmejenta som får Kim (Louis Williams) til å vakle. Den delen av historien fungerer til tider overraskende bra, men samtidig er handlingen et overfladisk og skjematisk uttrekk fra boken som mest av alt blir en ganske ordinær historie om ungdomsforelskelse og sekstitallsnostalgi. Den mørke klangbunnen i historien, som i realiteten slutter før de ødeleggende vendepunktene i historien kommer, er fraværende. Flinths film antyder mørket og sammenbruddene, klasseskillene og den politiske oppvåkningen, men i selve handling er filmen nærmest å regne som den første episoden i en TV-serie i fire deler.

Ja, det er urettferdig å sammenligne bok og film når dette vitterlig er en film som skal fungere for publikum som kanskje ikke har lest boken. Løsriver man seg fra den, er filmen «Beatles» et godt bilde på en brytningstid, med Vietnamkrigen som bakgrunnsstøy og en stadig større revne i forholdet mellom foreldregenerasjonen og de ungdommene som filmen sirkler inn på slutten av 1960-tallet. De fire guttene, som dyrker Beatles, danner band og får virkeligheten smelt i ansiktet, spilles av ferske skuespillere.

Louis Williams drar det meste av handlingen som hovedpersonen. Det er en solid bragd, men enkelte fellesscener blir stive og oppstyltede i dialogen og pynteligheten overstråler strimene av råskap. Antydninger og halvkvedede setninger gjør lite for å underbygge personlighetene til de øvrige figurene. Best fungerer det derfor når filmen senker tempoet i scenene mellom Williams og Boucher, som er den av de unge skuespillerne med mest erfaring fra før, ikke minst i «Keeper‘n til Liverpool». I «Beatles» oppviser hun en gåtefull tilstedeværelse som klinger godt i tospann med Kim-skikkelsen i det som blir mer et periodedrama om deres historie sammen, enn om de fire guttene som tar utgangspunkt i symbiosen Paul, John, George og Ringo. Dels er dette blitt en ungdomsfilm, men det er åpenbart at den også på litterært vis sikter mot en voksen generasjon som har bandet, musikken og Lars Saabye Christensens prosa under huden. Den treffer nesten.

mode.steinkjer@dagsavisen.no

Ordinær kinopremiere 29. august