«Battle: Freestyle»: Danser med klisjeer

Da «Battle» kom ut i 2018 var det som et friskt pust av en ungdomsfilm som tok både hiphop-dans, voksesmerter og den delte byen på alvor. Katarina Launings kinofilm, basert på en roman av Maja Lunde, ble også den første norske filmen som Netflix kjøpte opp, og det er nettopp Netflix som har initiert oppfølgeren «Battle: Freestyle». Den slippes nå direkte på spilleren til strømmegiganten uten å gå veien om kino.

I «Battle: Freestyle» følger vi det samme crewet på fem som ble dannet i den første filmen da Amalie (Lisa Teige) ble tvunget til å flytte fra rikdom og luksus på Oslos vestkant, til drabantbyene på østkanten. I en sjangerpreget historie der «Romeo og Julie» møtte «Step It Up», byttet Amalie ut moderne ballett med hip hop og fylte hennes til da ganske så overfladiske liv med et sett verdier og drømmer i møte med møtte en ny gjeng dansere.

Har man ikke sett den første filmen, blir man ikke særlig klok på de fem hip hop-dansernes forhistorie og båndene dem imellom i den nye. Klasseperspektivet og det øst-vest-delte Oslo er mindre framtredende og byttet ut til fordel for en mer personlig historie rundt Amalie. Hun har flyttet inn sammen med dansekjæresten Mikael (Fabian Svegaard Tapia) og har en kontorjobb for en temmelig ufyselig sjef. Også de andre fire studerer eller har strøjobber, og selv om alle drømmer om at dansen skal gi dem noe mer, står de ved et veiskille. Det mer personlige aspektet er åpenbart et bevisst valg fra produsentene, også med tanke på å breie ut historien for et internasjonalt publikum. Nå handler det om Amalies jakt på opphav og identitet, og et «battle» i Paris dit crewet hennes, «Illicit», drar for å konkurrere mot noen av verdens beste hip hop-freestylere.