«Barbie»: Pink power!

Her har vi selve leksikondefinisjonen av ordet «motprogrammering». Denne premiereuken har vi to motpoler å velge mellom på kino. Man kan enten velge å se et rystende, biografisk drama som etterlater oss med en følelse av eksistensiell håpløshet og dyp fremtidsfrykt. Ellers så kan man eventuelt se «Oppenheimer», som heller ikke er særlig munter. Ok, jeg gjøgler bare. Mange har gledet seg veldig til «Barbie», men for oss som ikke har et nært forhold til disse plastleketøyene er det litt vanskelig å begripe hvorfor akkurat dette har blitt en av sommerens mest opphypede filmer. «Barbie» er tross alt et kommersielt lisensprodukt sanksjonert av Mattel-konsernet: et pastellfarget sukkerkick bygget rundt en 64 år gammel merkevare.

På sosiale medier har mange moret seg mye over tanken på å se en double bill med to så forskjellige filmer som «Barbie» og «Oppenheimer» («#Barbenheimer»), men de har mer til felles enn vi først får inntrykk av. I likhet med J. Robert Oppenheimer må Barbie kjempe med de store spørsmålene; hun går igjennom en eksistensiell krise, konfronterer sin dødsangst, utvikler depresjoner og må finne sin egen mening med livet. Hvorvidt Barbies drømmehus ender opp med å bli sprengt av en atombombe akter jeg ikke å avsløre her. Det er spesielt at såpass tunge talenter er involvert i en film som dette: «Barbie» er regissert av Greta Gerwig, indie-yndlingen som ble en Oscar-nominert filmskaper med «Lady Bird» og «Little Women». Hun har skrevet manuset sammen med sin samboer/samarbeidspartner Noah Baumbach, selv en prominent filmskaper kjent for blant annet «Marriage Story» og «White Noise». Så skal man først lage en «Barbie»-film er dette hva vi på godt norsk kan beskrive som et «best case scenario». Eller eventuelt «plastic fantastic».

Gerwig har mye mer på hjertet enn å bare lage en dukkekomedie, selv om hennes tolkning av «Barbie» fra tid til annen er skikkelig gøyal. Det er litt forbausende at Mattel-konsernet har sanksjonert en såpass snik-oppviglersk og aggressivt nyfeministisk film (noe som sikkert kommer til å glede de solstrålene som daglig benytter «woke» som et skjellsord). Gerwig tar et satirisk oppgjør med den kompliserte kulturelle arven etter disse idealiserte jentedukkene, mens hun samtidig feirer de gode intensjonene til «Barbie»-skaperen Ruth Handler (Rhea Perlman).