Bah humbug, for en julefortelling

Den ikoniske stabeisen som møter fire gjenferd natt til julaften, er blant verdenslitteraturens mest uslitelige figurer. I hjemlandet er «En julefortelling» for en nasjonalskatt å regne, på linje med å gå rundt og synge «carols», eller julesanger. «A Christmas Carol» som Dickens-historien opprinnelig heter, har da også funnet veien til filmen og scenen utallige ganger, og den inntar Nationaltheatret med kor av julesanger og glitrende snø som faller over imponerende kulisser. Og av alle ting, som det reneste «rocky horror Dickens show», som om teatret har valgt å raide et Halloween-utsalg midt i julestria.

«En julefortelling» er årets juleforestilling og for øvrig Anne Krigsvolls offisielle avskjedsforestilling på teatret hun har vært ansatt ved siden 1982. For å si den sånn, den 6-åringen som nå opplever henne kanskje for første og siste gang, vil ikke glemme henne. Ikke vi andre heller. Det er en forrykende karikerende rolle hvor hun kan spille ut hele registeret som Scrooge-skikkelsen rommer. Men Krigsvoll kjemper mot øvrige elementer i oppsetningen som undergraver stykkets iboende gotiske og hjemsøkte mørke og elendigheten både i og mellom linjene. Det føles mer som en gimmick enn som en bevisst modernisering eller nytolkning av rammefortellingen.

Maren E. Bjørseth regisserer Jack Thornes dramatisering av kortromanen, som for øvrig har vært et fast og svært populært innslag på teaterscenen The Old Vic siden 2017. Det er en renskåret utgave som setter Scrooge i sentrum, som går rett til kjernen av denne fryktede lånehaiens iskalde og nesten sadistisk ubarmhjertige sjel. Eller? Hvordan har det seg hans trofaste og underbetalte assistent Bob Cratchit (Jan Gunnar Røise), eller nevøen Fred (Jacob Jensen) aldri gir opp håpet om en vennlig gest fra Scrooges side? Kan det hende at det ligger en kime av godhet ett eller annet sted der inne?