Avslutter familiesagaen med et ømt kvinneportrett

Vi er alle i slekt med Edvard Hoem, fristes man til å tenke etter å ha lest «Husjomfru». Så gjenkjennelig norske framstår alle disse Hoem-ske romanpersonene i sitt ukuelige strev på små jordlapper og digre præriesletter, i beskjedne hus i Romsdal, Dakota, Alberta i Canada eller som husjomfru i en smal seng i Bergen. Julie Elisabeth fra Nordvestlandet har fått hovedrollen i det sjuende og avsluttende bindet om forfatterens egen familiehistorie.

Edvard Hoem har hentet dem fram fra gulnede avisnotiser og kirkebøker. Siden har han lagt til hele sitt dikteriske talent, sin oppdagerglede og alle sine varme og ømme følelser for denne flokken av forfedre som bare lar seg ane som bleke omriss der bak i historiens halvmørke. Det begynte for ni år siden med «Slåttekar i himmelen», romanen om Edvard Hoems oldefar, Knut Hansen Nesje, han som måtte slå gresset om natta fordi han var opptatt med å arbeide for andre om dagen. En umiddelbar suksess, som ble fulgt opp med nye bøker om nære og fjernere slektninger. Noen dro til Amerika og noen ble hjemme. Og en av dem som ble hjemme het Julie Elisabeth Hoem.

Hun var datter til felemakeren Lars Hoem. Han som opplevde Napoleonskrigene og endte opp i engelsk fangenskap, der han lærte å lage fioliner. Tilbake i Norge giftet han seg og fikk sju døtre, og den yngste var Julie.