Augustdagen grunnvollen rystet i Sandnes

Det ringte bekymrede slektninger fra nær sagt alle landets kanter til beboerne i Gannsområdet og undret seg storlig og skrekkslagent om hele området virkelig var i ferd med å gli ut og ende som en ny del av Gannsfjordens bunn. Det ble fortalt med krav om pålitelighet at «fra Finnmark i nord har det ringt overgitte slektninger som har tilbudt seg å komme til unnsetning. En frue fikk telefon fra svigersønnen i Oslo sa fra at han alt hadde gjort i stand gjesteværelset til henne».

Gannsområdet var i 3–4 døgn i virkeligheten et slags katastrofeområde, basert på et slags føre var-prinsipp Ingen kunne nemlig i første omgang vite om de betydelige leirmassene som var kommet i sig, hadde stabilisert seg – eller om de bare tok en liten kunstpause – før de kom fryktelig tilbake i en annen omgang. For mange fagfolk sto blåleirens bevegelser som et skrekkscenario. Kunne virkelig hele huset forsvinnes i leirdypet?

I etterhånd var det imidlertid flere som mente at både fjernsynet og avisene hadde sterkt overdrevet saken. En gammel Sandnesbu sa etterpå – når normaliteten var vendt tilbake – at «han hadde fått et klart inntrykk av at alle de overdrevne, feilaktige opplysningene som sensasjonshungeren hadde sendt ut, virkelig hadde samlet seg til en kjensgjerning hos hele det norske folk».