Arnold er tilbake i godt slag, men litt stivere i steget

Han holder seg godt, men gjør ikke noe skjul på at han er blitt eldre heller, den nå 76 år gamle Hollywood-stjernen Arnold Schwarzenegger. Det er nok derfor han overlater til yngre krefter å gjennomføre den mest krevende kamp-akrobatikken i «FUBAR», og heller har gått for å få folk til å le av ham. Han er ikke bare blitt lettere å ta alvorlig på grunn av hans tydelige samfunnsengasjement de siste årene. Dette er jo mannen som har gitt Trump-folket, høyre-ekstreme, fascister og andre tvilsomme elementer klar beskjed i offentligheten. Han vet også å bruke berømmelsen til å gi klar beskjed til antivaxerne, klimaskeptikere, tidligere kolleger i det republikanske parti og den slags unyttige folk.

Schwarzenegger er også blitt morsommere med årene, en mann som vet å bruke alderen og gubbestatusen i komedien sin, kanskje vel vitende om at registeret hans som skuespiller er like begrenset som det alltid har vært.

«Fubar» er en åtte timer lang actionkomedie som bærer preg av at Netflix har økonomiske muskler til å lage akkurat hva de vil, også betale det en Hollywood-stjerne forlanger - 40 år etter at han var verdensmester i styrkeløft for tiende gang og debuterte i amerikansk b-film som Arnold Strong i 1980. Etter så mange tiår og roller han har hatt er det nesten oppsiktsvekkende at «FUBAR» er østerrikerens første i en TV-serie, og attpåtil en hvor Terminator-stjernen får snakke tysk – i de øyeblikkene han sier noe mindre familievennlig.

Låner litt fra «True Lies»

For selv fritatt fra Hollywood strenge filmsensur, sørger Arnold for å framstå som (forholdsvis) stuerein i rollen. Han er kanskje en iskald CIA-agent med rett til å drepe slemminger med vertikale knivsnitt i halsen, men å ta sånt som kjønnsuttrykk og stygge ord i sin engelsknøvlende munn – det gjør han ikke. Det er ikke fritt for at hovedattraksjonen selv ser ut til å virkelig fryde seg i TV-debuten, nedturen er at serien ikke tilfører actionkomedien mye nytt og originalt. Dermed er dette en åtte timers variant av blockbuster-genren som gjorde Arnold kjent som Arnold.

At serien har mye til felles med den type filmer, har hovedrolleinnehaver og ansvarlig produsent Schwarzenegger sagt fra i en uttalelse på forhånd:

«Hvor enn jeg går spør folk om når jeg skal lage en ny stor actionkomedie som «True Lies». Vel, her er den. «FUBAR» vil «kick your ass» og få deg til å le – og ikke bare for to timer. Her får du en hel sesong.»

Serien hans låner også noe av plottet i «True Lies» fra 1994. Arnold spiller den aldrende CIA-agenten Luke Brunner, som er klar for pensjonisttilværelsen. Han er farfar og fraskilt familieoverhode som drømmer om å få ekskona tilbake når han ikke må rykke ut på hemmelige oppdrag verden rundt lenger.

Datteren gjør pappas jobb

Han må bare gjøre en siste jobb først, reise til Guyana og hente hjem en agent CIA har mistet forbindelsen med. Ute i jungelen oppdager han at agenten er hans egen datter Emma (Monica Barbaro), som på ingen måte vil bli hentet hjem av pappa.

Avsløringen blir starten på et krevende samarbeid og forhold mellom far og datter, som har mye usnakket og gammelt nag å løse opp i.

Det dysfunksjonelle forholdet er dynamikken som bærer historien, og det som skaper den anelsen av temperatur som actiondramaet byr på – selv om det er vanskelig å bli berørt at et dårlig far-datter-forhold som foregår i hemmelige CIA-hovedkvarter og under farlige oppdrag ute i felten mens kulene suser rundt dem. Seriens budskap handler om viktigheten av familie, av ærlighet og åpenhet og ha rette prioriteringer i livet – temaer som akkurat i denne sammenhengen krever at man er er hemmelig agent selv for å virkelig gjøre inntrykk.

Spionduoen Brunner og Brunner må på tross av det spente forholdet jobbe sammen for å stoppe en farlig, hevnlysten militærleder og våpenhandler, en utfordring som innebærer farefulle oppdrag verden rundt og en Arnold-histories obligatoriske undercover-jobber, skuddvekslinger og nærkamper. Plottet er velkjent og velbrukt, og omtrent like spennende som øvelsene i et styrkeprogram gjort på repetisjon.

Dermed er det ikke sagt at storproduksjonen har endt opp som FUBAR – fucked up beyond all reason, eller DOA – dead on arrival, for som komedie fungerer dette ganske bra. Hovedpersonen viser seg fra sin komiske side som skikkelig gubbe den eldre mann med livserfaring og selvutnevnt rett til å mene noe om alt og gi råd til sine nærmeste.

Han er også pappaen som ikke liker at agent-datteren drikker, røyker og banner, og som insisterer på at datteren på 28 aldri har hatt sex, og framstår som en lettfornærmet og selvhøytidelig type. Han må se på at ekskona har fått seg ny mann. Enda verre er det han må i familieterapi med datteren, som ikke redd for å si fra. Rundt seg har Luke Brunner morsomme medarbeidere, en gjeng som er atskillig røffere i språkbruken enn det en mer dydig Hollywood-stjerne på 76 år våger å være.

Dette er typen komedie som ikke hadde overrasket om Melissa McCarthy hadde avfyrt noen tirader om hva hun skulle gjort med en mann. I stedet dukker Tom Arnold, en gang Arnolds sidekick i «True Lies» i en liten morsom birolle – en fyr som elsker norske krumkaker (!).

Gammel Terminator-helt, nye sterke inntrykk

Tom Arnolds besøk er ett av veldig få nikk til Arnolds fortidige superstjernestatus, for dette er Arnold-show anno 2023. Serieskaperne har passet seg veldig for å fylle opp med referanser og meta-grep som skal minne publikum om hvor stor han var en gang. Derfor får han ikke lire av seg en eneste av sine gamle, berømte film-replikker, men bare tenne seg en sigar i ny og ne. Dermed unngår serien å bli en knirkende kavalkade.

Det serien bærer preg av er at Schwarzenegger liker å få være komisk skuespiller i en historie av dette formatet. Det innebærer at publikum får se sin gamle actionhelt i nye, uvante settinger. Han framstår riktig så ulykkelig over å ha mistet kona. Og på et tidspunkt dukker gamle Arnold opp ganske så nypult og fin, og helt borte i blikket.

Scener som dette kan jo være uvant og skjellsettende for fansen som satt og messet «Arnold! Arnold! Arnold!» i kinosalen på Eldorado i Oslo i gamle dager, den gang han pepra ned onde terrorister i stor stil, men opplevelsen er med å gjøre serien til god trening for lattermusklene.

Reidar Spigseth

Journalist