«Annie» med hjertet på riktig side

Med «Annie» lanseres nå et vinterlig wonderland på Oslos største musikalscene, kort sagt starten på et årlig juleeventyr der i passasjen, en erstatning for «Reisen til Julestjernen». Den amerikanske familiemusikalen om den foreldreløse fattigjenta Annie er bygd på Harold Grays tegneserie «Little Orphan Annie», som igjen inspirert av et langt eldre dikt dukket opp i Chicago Tribune i 1924.

Hundre år etter at Annie-skikkelsen og det karikerte persongalleriet og skildringen av det klassedelte samfunnet ble skisset opp i avisformat, har Folketeateret lagt sin versjon tett opp til originalmusikalen. Geografisk og i sosial forstand er vi forflyttet til New Yorks 5th Avenue i etterdønningene av Wall Street-krakket i 1929. Dette gjør musikalen mer aktuell enn godt er også i norsk sammenheng. Med underliggende temaer som dyrtid, økende fattigdom, store klasseforskjeller, arbeidsløshet og framtidsfrykt i et urolig verdensbilde, griper den en tidsstemning som på ingen måte føles fremmed. «Annie»s suksessoppskrift er imidlertid tidløs.

Det handler om håp og mot, og ingen har dette så til de grader som Annie, 11-åringen som bor på et sjabert barnehjem for jenter, men som i sin ukuelige tro på at foreldrene en dag skal komme tilbake for å hente henne, lyser opp tilværelsen for både barna på hjemmet og etter hvert USAs aller mektigste. Den eneste hun ikke overvinner, er Miss Hannighan, en nærmest Dickensk erkeskurk som mener at ingenting er verre enn et jentebarn, at «unge damer er som en tumor» som hun synger i «Jentebarn». Verst i hennes øyne er selvsagt Annie.