Anmeldelse «Omar Sheriff»: Ned gjennom kaninhullet med Karpe

Hvem hadde trodd at salmalaks i et refreng er tusen ganger mer smittende enn omikron? Karpe er tilbake med sitt mest ambisiøse prosjekt, en timelang filmloop som innimellom tar pusten av deg i sin visuelle utforming. Den rammer inn blant annet seks nye låter som også utgis for seg. I kompleksitet overgår sluttsummen alt de har gjort. Det sier ikke så rent lite, for selv om Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel er «way over tretti/kidsa står tetti tetti», skal det noe til å toppe senere prosjekter som «SAS Plus/SAS Pussy» og før det «Heisann Montebello», som endte i tre kvelder i Oslo Spektrum og konsertfilm.

Kanskje var det der dette begynte? Skrivesperre er stikkord i filmen «Omar Sheriff», til tross for nyinnkjøpt kulturhus i Skien og ti nye Oslo Spektrum-konserter i sikte. Så kom koronaen, med avlysninger, stengte dører, nagging og avmakt. Løsningen i «Omar Sheriff» blir innkjøp av en levende drømmesimulator, Mother (spilt av Victoria Sharp), som gir dem muligheten til å leve ut inspirasjonen i seg selv, gjennom det de kaller Deep Lucid Art. Men la oss ikke prøve å gjengi en handling engang, for dette handler om drømmer, abstraksjoner, fragmenter og tenkte opplevelser, det hele med Skien-basen som utskytningsrampe.

Karpe og science fiction