Anmeldelse Lars Saabye Christensen «Byens spor. Jesper og Trude»: «Vi» innfrir ikke

Roman

Lars Saabye Christensen

«Byens spor: Jesper og Trude»

Cappelen Damm

Når er et verk ferdig? Spørsmålet står sentralt i Lars Saabye Christensens fjerde bind i det som ikke lenger er en trilogi, men en kvartett, muligens del av en hel ny serie bøker om «Byens spor».

Dette bindet har undertittelen «Jesper og Trude», etter forløperne «Ewald og Maj» (2017), «Maj» (2018) og «Skyggeboken» (2019). Etter det har den aldri hvilende Saabye også skrevet fint og personlig om deler av sin egen familiehistorie i «Min kinesiske farmor» (2020), dikt om Oslo i «Byens bokstaver» (2020) og engasjert satire om krenkehysteri og dumskap i «En tilfeldig nordmann» (2021), før han nå vender tilbake til Fagerborg.

De tre første bindene av «Byens spor» fulgte Maj Kristoffersen som kone og mor, siden enke og yrkeskvinne. Dessuten hennes frivillige arbeid i Fagerborg krets av Røde Kors. Med utgangspunkt i referatene fra medlemsmøtene der, klarte Saabye å si noe om etterkrigstidas Norge og om kvinnene som bygde landet.

I trilogien utforsker han spennet mellom det sakte og det uuttalte, båndene mellom familiemedlemmer, naboer, venner og bekjente. Han fant og fulgte femti-seksti-syttitallets tidsånd, og strødde raust om seg med gullkorn om livet, døden, til og med kjærligheten. Alt dette krydret med musikk, årstidsobservasjoner, slående beskrivelser av Oslo slik det var og slik det er.

Kort sagt: I de tre første bindene er Saabye i litterær storform – det sier ikke så lite om forfatteren av bøker som «Beatles», «Halvbroren» og «Magnet».

Men så var det fjerde bind. «Jesper og Trude». Noe har skjedd. Vi har forflyttet oss fra 1972, der «Skyggeboken» sluttet, til åttitallet. Så langt, alt vel, selv om Saabye maler et mindre detaljert tidsbilde nå enn tidligere. Maj Kristoffersen er død og skal bisettes allerede på romanens tredje side. Det er også greit, til og med å forvente, i en romanserie som hele tiden har handlet om tidens ubønnhørlige tikktakk mot døden.

Nå skal det handle mest om neste generasjon, som gir romanen navn. Maj og Ewalds barn er voksne. Jesper, han som ble stemplet som «følsom» som barn, og rømte til sjøs i bind en, har ikke innfridd folks forventninger. Han underviser tre pianoelever, og lever ellers på sin samboer Trude, som arbeider som assistent for en bildehogger. Stine kom seg gjennom medisinstudiet og er nå blitt lege, men famler fortsatt rundt i kjærlighetslivet. Nabo og slaktersønn Jostein har prøvd seg i forretningslivet, men mislyktes med det meste.

Å følge denne generasjonen, med gjesteopptredener også av representanter for den eldre, er absolutt innafor. Hva ble det av barna av de voksne som ikke snakket om vanskelige ting? Hvor var det egentlig det butta, hvor er det blitt av alle gutta? Jesper og Stine er samme generasjon som Kim og resten av gutta i «Beatles» – han dukker også opp, i dette som i et tidligere bind.

Men fortellergrepet. Dét er ikke som før. «Jesper og Trude» står og faller på om leseren liker fortellinger som hele tida peker på at de blir fortalt. Dessuten på om hun holder ut med romanens fortellerstemme, som insisterer på å omtale seg selv i vi-form gjennom hele teksten.

Fortelleren har gitt seg til kjenne også tidligere i «Byens spor»-bøkene. Plutselig har han (for det oppleves som en han) dukket opp, og eksplisitt pekt på ulike fortellergrep: «Skal vi følge den eller den karakteren videre? Vi velger oss den». Disse innsmettene har frisket opp fortellingen – en påminnelse om at folks historier foregår parallelt og samtidig, noe som er umulig å forklare i tekst uten å ta en person om gangen, og da på bekostning av de karakterene, linjene, historiene man til enhver tid ikke følger.

Da en viss forfatter, kreftsyk og redd, dukket opp i tredje bind og reflekterte rundt sin egen dødelighet, var det også med på å berike fortellingen. Trilogien startet med en kreftsyk romankarakter, altså Majs ektemann Ewald. Men se bare, hvordan livet hermer kunsten! Nå er forfatteren selv syk!

Saabye selv overlevde heldigvis kreftsykdommen. Men bind fire, «Jesper og Trude», mangler den lekne variasjonen i bruk av fortellergrep som trilogien har. Det leseren sitter igjen med, er en trøtt og resignert fortellerstemme som insisterer på kongelig flertall.

Melankolien og nostalgien har hele tiden vært grunntonen i «Byens spor», nå dominerer resignasjonen. Alt var bedre før, åttitallet er bare karneval og fingermat, og egentlig skjer det ikke så mye interessant i livene til noen av karakterene heller. «Vi [..] bryr oss som disse skikkelsene, og ønsker dem alt godt, av hele vårt hjerte gjør vi det», sier fortelleren. Bare så synd at de oppleves så flate.

Muligens fordi «vi» aldri kommer virkelig nær dem, siden «vi» er like opptatt av metakommentarer om teksten som sådan. «Når vi tyr til dette grepet» skriver Saabye for eksempel ett sted, «er det ganske enkelt fordi vi kommer til å bruke nøyaktig det samme grepet enda en gang», og «vi har tidligere brukt dette grepet», om en annen litterær teknikk. Det er definitivt vågalt av en forfatter å vise fram verktøyene sine så tydelig i teksten. Men vellykket? Vel.

Det underlige er dessuten at dette skjer i en roman som eksplisitt diskuterer hva det vil si at et verk er ferdig. Trudes arbeidsgiver, bildehoggeren, står alltid i fare for å hogge for mye, så skulpturen er blir ødelagt. «Stopper de ikke i tide, sitter forfatteren igjen med alt og billedhoggeren med ingenting», skriver Saabye ett sted. «Tiden gir oss mulighet til å ødelegge» et annet.

Alt er for mye. Da føles det som om forfatteren har hatt behov for å fortsette bare for å fortsette, at han stikker innom et gammelt nabolag uten å ha noe ærend utover å konstatere at ikke alt er som før. På egne bein kan fjerde bind ikke stå – dette er en klar seriebok, en oppfølger.

Ikke at «Byens spor. Jesper og Trude» ødelegger de tre foregående bindene. De står støtt fra før. Fjerde bind har også sine øyeblikk, sine fine observasjoner og godt formulerte sannheter. Tid som tema blir aldri gammelt. Ikke døden heller. Saabye er alltid god på Oslo-skildringer, selv om bildet av åttitallet blekner målt opp mot det han malte av de foregående tiårene. Boka er leselig.

Det hadde likevel vært bedre å la Jesper og Trude ligge.

Gerd Elin Stava Sandve

Journalist