Å leve som overlever

22. juli er ikke bare en dato. Det er et begrep, og for svært mange utløser det skred av minner. De kan være ensbetydende med traumer, vonde følelser, angst og sinne. Avtrykket fra terroren som rammet AUF-leiren på Utøya og Regjeringskvartalet er fortsatt som en klo rundt vår egen samtid, så vel politisk som mentalt. I teaterforestillingen «Å leve videre» går regissør og manusforfatter Nina Wester inn i kompleksiteten med utgangspunkt i samtaler hun har hatt med en familie som lever videre etter å ha mistet en sønn og en bror på Utøya. Han var 21 år gammel. Søsteren på 15 som også var på Utøya, overlevde. Det er hennes stemme, hennes minner, sorg, redsel, refleksjoner, skam, frykt og fortsatte kamp for egenverd som fører historien gjennom en sterk og mangefasettert monolog.

For oss som på ulikt vis husker den grufulle dagen og opplevde kaoset og ordskiftet den påfølgende tiden, ligger inntrykkene og detaljene fortsatt langt framme i bevisstheten. 77 mennesker ble terroristens ofre. Åtte mistet livet da bomben sprang i Oslo sentrum. På Utøya ble 69 i hovedsak unge, engasjerte sommerleirdeltakere skutt og drept under massakren. I tillegg kommer det betydelige antallet skadde, pårørende og berørte. Men selv så nære 22. juli er i tid, er det for en hel generasjon allerede blitt en litt fjern del av historiefortellingen om Norge, et kapittel som de selv ikke har noe personlig forhold til.

Teaterstykket «Å leve videre» henvender seg først og fremst – men ikke bare – til den yngre generasjonen. De som knapt var født eller ikke er gamle nok til å ha egne minner og refleksjoner rundt det som skjedde. Stykket lodder likevel dypere enn noen historietime. Fortellingen til 15-åringen som overlevde blir ikke bare personlig, intim og privat, men også allmenngyldig og utfyllende når det gjelder blindsonene i terrorens etterslep.